Sven O. Høiby ble gjort til en medienisse, sa Norsk Redaktørforenings generalsekretær, Nils E. Øy, da dødsbudskapet kom. Øy er, i motsetning til mange av foreningens medlemmer, forsiktig med de store ordene. Men her trenger indignasjonen hans gjennom: Nisseproduksjon bør norske medier holde seg unna.
Men han var jo en av oss, en mann av folket og av pressefolket. I folkeeventyrene får vi aldri høre hvordan far til Askeladden tok det da guttungen giftet seg til slott og hermelinskapper. Ble han invitert i barnedåpen? Solgte han pikante bilder av Askeladden som naken fireåring til Asbjørnsen og Moe? Satt han på vertshuset og drakk mens han forbannet halve prinsessen og hele kongeriket?
SVEN O. HØIBY VAR ikke bare far til Askepott. Han var gammel journalist. Han kjente kodene og knepene, for selv på Sørlandet hendte det at the gentlemen of the press benyttet seg av ett og annet tjuvtrick. Så helt uten skyld i kalamitetene var han vel ikke? Sven O. trengte jo ikke gifte seg med Sputnik og sette barn på Cowboy-Laila - eller var det omvendt?
Se og Hør-forsider kommer og går, og jag kann inte räkna dem alla, som Lina Sandell en gang skrev. Men ett er sikkert: De siste åtte årene har det lange, smale nisseansiktet fra Kristiansand vært oftere på Se og Hørs forside enn Jesus har vært på Vårt Lands. Sven O. har vært redningen i perioder med lav skilsmissefrekvens blant hovedstadens glitterati. For noen halvlitere, en gratis mobiltelefon og et beskjedent innskudd på konto har Sven O. stilt opp på bortimot hva som helst.
HAN HAR IKKE VÆRT umyndiggjort. Det er ingen grunn til å tro at han ikke hele tiden var ved sine fulle fem, selv om han enkelte ganger bare var full. Når en journalist, selv en Håvard Melnæs, ringte, visste han som oftest hva som foregikk. Han kom til sine egne, og de tok godt imot ham. Hvis han ville være riksklovn på Se og Hørs regning, hva har vi andre med det? Ville det ikke være et større overgrep mot Sven O. Høiby å hevde at han burde vært beskyttet mot seg selv?
Ved Sven O. Høibys båre kan vi kanskje la de etterlatte få være i fred, la Mette Marit få ta farvel uten akkompagnement av kameraenes gresshoppesang, og Knut Storbukås gå uforstyrret bak kisten. Vi kjente ikke Sven O. Høiby og vi trenger ikke late som om vi tar del i sorgen over at han er borte. De svarte ordene i løssalgsavisene og løssalgsbladene er ikke appeller til vår medfølelse og innlevelse, men et siste lite slurp fra den melkemaskinen som mannen fra Kristiansand har vært for deler av norsk presse.
I STEDET KAN VI jo diskutere bruken av mennesker som råvare i medieindustrien, på lik linje med papir og trykksverte. Selv med den kreative bokføringen som Håvard Melnæs påstår at Knut Haavik og Odd Johan Nelvik benytter seg av, må vel Sven O. Høiby ha vært utgiftsført ett eller annet sted. Jeg tipper de månedlige utbetalingene, mobiltelefonen og ølglassene står under «råvarer» i regnskapet. For han var slikt stoff som skandaler kan veves av - gift den ene uken, skilt den neste, lengtende etter datteren på slottet i det ene nummeret, sint på hele kongefamilien påfølgende tirsdag.
Se og Hør diktet og løy, og det sjenerer ikke leserne det aller minste. For de kjøper ikke Se og Hør for å møte virkeligheten, men for «å bli underholdt» - som er nærmest det motsatte. De ukene hvor utenlandske kjendiser har beholdt trusene på, og Ane Dahl Torp ikke er sett på byen, går alle seoghør-redaksjoner inn på råstofflageret og henter fram en Sven O. Høiby. Det er bare å putte på en halvliter og en skrøne, så er oppslaget sikret.
SVEN O. HØIBYS DØD ble behandlet som en nasjonal begivenhet i noen aviser, og som et høyst ordinært dødsfall i andre. Forskjellen mellom de sju-åtte sidene i VG og de 30 linjene i andre store aviser var påfallende. Hvis han var en viktig offentlig person, var det ikke noe å si på VGs prioritering. Men det var han jo ikke. Han var en fiksjon, en rollefigur som pressen, humorister, og nå sist filmskapere følte at de fritt kunne herje med. Folkene bak filmen «Kill Buljo», som hadde premiere torsdag, er lei seg for at de herjer med Sven O. Høiby i filmen, nå som han er død. Det er betegnende at de ikke var lei seg for å herje med ham mens han ennå levde.
Ved Sven O. Høibys båre vil ingen sitere Churchill. Men noen vil kanskje huske Mor Åses formaning til sin sønn Peer, om at en løgn kan endevendes, stases opp med brask og bram, så dens magre skrott ei kjennes. Det er det som vi har gjort, løyet alt så vilt og stort. Kanskje ikke med Sven O. Høiby, men hvilke andre mennesker, nære og fjerne, har vi tildelt roller, regissert og skapt i vårt eget bilde, slik at de ikke lenger er hvem de er, men i stedet er blitt redusert til latterlige medienisser?
Kommentarer