• FOTO: Terje Bendiksby, Scanpix

Er saklig kritikk islamofobi?

Den europeiske religionsfriheten innebærer også en rett til religionskritikk. Så hvorfor må man likevel stille spørsmålet «er saklig kritikk islamofobi»?

Mohammed-karikaturstriden var startskuddet for en av vår tids største verdidebatter. Høyskolelektor Nazneen Khan-Østrems nylige tidstypiske venstresidesjikanering i en rekke av A-pressens aviser rettet mot generalsekretær i Presseforbundet, Per Edgar Kokkvold, illustrerer at debatten om ytringsfriheten langt fra er over. Kokkvold har blant annet sagt at å kritisere imamer og biskoper er avgjørende for den europeiske livsform. Det har han selvsagt rett i.

Striden berører følgelig også en annen grunnleggende og ufravikelig europeisk frihet: Retten til å ytre saklige politiske, kulturelle og religionskritiske spørsmål. Prinsippet om den samfunnskritiske tenkningens betydning for maktbalansen mellom politiske eliter og befolkningen gir en dannet og redelig religionskritikk en klar og viktig rolle.

Men hva skjer i et Europa der religionskritikk i praksis betyr at alle religioner kan utsettes for saklig kritikk, med unntak av islam? Som kjent betegnes man ved skeptiske ytringer straks som en fordomsfull og antimuslimsk islamofob. I en by som Oslo, der innvandringen nå utgjør nærmere 40 prosent av befolkningen, sier det seg selv at det er nødvendig og naturlig å løfte frem konkrete utfordringer. Blant annet er mange iranere svært islamkritiske i Norge.

Venstresidens multikulturalistiske knefall for totalitære ideologier, som den aggressive islamismen, er et svik mot Europas frihetsverdier. I jakten på å vise fremmede kulturer respekt, har man endt opp med å respektere menneskeverdsfiendtlige holdninger. At man så stilltiende godtar islamismens vilje til å bruke rå vold mot sivile på sin jakt etter politisk makt, sier mye om sosialismens sympati for og historiske kobling til voldelige revolusjonære bevegelser.

Professor Ali a. Allawi sier i «The crisis of Islamic Civilization» at den skarpe politiseringen av islam er problematisk i samspillet med europeiske idealer, fordi denne typen islamsk tenkning alltid søker politisk makt. Når dette skjer i en islamfremmed kultur, oppstår unødvendige tilspissede konflikter, som kunne vært unngått dersom muslimer heller la vekt på et fredelig liv i samsvar med respekt for det nye landets lover.

Ifølge professor Charles Tripp i Foreign Affairs oktober 2009 er det problematisk og uforenlig med den vestlige livsform at man ikke kan diskutere religiøse spørsmål rundt Koranen eller islam uten å måtte frykte for sitt eget liv. Den nederlandsk-somaliske forfatteren Ayaan Hirsi Ali er som åpenlys islamkritiker truet på livet av europeiske islamister. Hirsi Ali forteller i sin siste bok, «Nomad», hvordan hun havnet i Nederland og fikk hun sjokk. Hun ble overveldet av hvilken frihet kvinner hadde, hvor vennligsinnede og liberale de var, hvorledes de hjalp henne til tross for at hun var fremmed og på flukt. Nederland beskrives som et fredelig, stabilt, fremgangsrikt og givende land, diametralt annerledes fra det Somalia hun flyktet fra.

Etter å ha analysert sitt eget liv som muslim og de friheter som den europeiske kulturen innebar, forlot Hirsi Ali islam og ble ateist. I et Europa som i århundrer har forfektet religionsfrihet og retten til fritt å fremme skepsis overfor kritikkverdige forhold ved religionen, burde et ståsted som hennes være uproblematisk. Det vestlige toleranseprinsippet innebærer at man er sivilisert nok til å tolerere og respektere uenighet.

Ingen har glemt muslimske ekstremisters drap på filmregissøren Theo van Gogh i 2004 fordi han hadde laget en islamkritisk film. Ingen har heller glemt hvor alene redaktør Vebjørn Selbekk sto under karrikaturstriden, selv om han langt fra var den eneste som trykket karikaturene. De fleste var upåklagelig politisk korrekt grepet av multikulturalismens feighet, mens Selbekk ble utsatt for drapstrusler og betydelige sikkerhetsmessige påkjenninger.

Den stadig drapstruede nederlandske politikeren Geert Wilders betaler også en høy pris for å kreve sin rett som europeer til å uttale seg religionskritisk overfor enkelte sider ved islam, en religion som historisk sett har vært fremmed i Europa. Wilders fremhever at han trues på livet i sitt eget land og i sin egne kultur. Hvorvidt man sympatiserer med Wilders, ateisten Hirsi Ali, karikaturpublikasjoner eller islamkritiske filmskapere som van Gogh, er i denne sammenheng uvesentlig: Den europeiske religionsfriheten innebærer en rett til religionskritikk, enten det gjelder muslimer, kristne eller ateister. Å true med å likvidere meningsmotstandere fordi de ytrer seg kritisk, er barbarisk usivilisert og meget uakseptabelt.

Når frykten for å kritisere islam eller muslimer blir så stor at sentrale europeiske idealer knebles, er den anti-demokratiske islamistiske terroren i ferd med å få full effekt i den offentlige debatt. Når redaktører, journalister, forfattere og akademikere mumler så mye bak lukkede dører som man gjør i dag, er det et foruroligende tegn på at man i multikulturalismens navn gir totalitære bevegelser forkjørsrett i Europa. Det er derfor på høy tid å fremme en av kulturkampens viktigste agendaer: Å gjenreise respekten for et sentralt europeisk ideal: Religionsfrihetens rett til religionskritikk.

Les også