• Ja, barna er trygge i barnehagen, og det vet VG. Men det hadde jo ikke blitt rare journalistikken av et slikt svar.

Fripenn:

Er det trygt å lese VG?

Sjelden har VGs redaksjon virket så betuttet. Alt det arbeidet, all den kreativiteten og all den interne heiingen, og så er det bare kjeft å få, både fra kolleger og lesere.

VI FÅR HÅPE sjefredaktør Torry Pedersen bruker den neste samlingsstunden i redaksjonen til å la alle få fortelle hvordan det føles å bli så urettferdig behandlet. Journalistene trodde de var trygge når de gjorde som Torry sa, men er de det?

Her har de samlet 4500 tilsynsrapporter fra 3000 barnehager. De har lest og skannet, notert og organisert; farlige brennesler i den haugen, bleielukt i den andre. Databasen de laget, er i pakt med det beste i moderne journalistikk: Utnytt nettets muligheter til å trekke leserne inn i prosessen. La dem selv granske sine barns hverdag og se om de finner noen farlige sølepytter eller håndklær som har hengt for lenge.

ONSDAG VAR DET TID for å oppsummere. Under overskriften: «Dette fant VG», sto det at 1 av 10 barnehager leverer egenrapporter, 1 av 5 har slurvet med hygienen, 1 av 6 sviktet på sikkerheten og 1 av 10 har mangelfull bemanning. I et annet univers enn det journalistiske ville noen kanskje sagt at 9 av 10 har tilfredsstillende bemanning, 5 av 6 har god sikkerhet og 4 av 5 har hygienen i orden. Men da ville jo konklusjonen blitt at det står bra til i norske barnehager, hele prosjektet ville med andre ord vært mislykket.

Ungene er tryggere i barnehagen enn noe annet sted de oppholder seg.

Ideen var glimrende. De fleste norske småbarn tilbringer mesteparten av sin våkne tid i barnehagen. Vi overlater det absolutt kjæreste vi har til et kommunalt eller privat system som skal passe på dem, trøste dem, inspirere dem, gi dem mat, le med dem, korrigere dem og sosialisere dem. Selvfølgelig er vi interessert i å få beskjed om noe er galt. Og det er nå engang pressens oppgave å avsløre det som svikter, ikke å fortelle oss at alt er i orden. Hvem gidder å høre om hver eneste bil som ikke kjører i fjellveggen?

VG VISTE SEG fra sin beste side. Et stort team gode journalister fikk tid til å arbeide grundig. I månedsvis samlet og organiserte de informasjon som ingen andre noen gang har satt sammen. I bunken av funn var det alvorlige feil, noen barn var ikke så trygge.

Journalistene fordelte reportasjeoppgaver og planla parallell publisering på nett og papir. Alt husket de, til og med varselet til markedsavdelingen om at de hadde noe stort på gang. Stolt viste de fram den uhyre kreative førstesiden: Barnetegningen med teksten «Mamma og pappa tror jeg er trygg i barnehagen. Men er det sant?». Den ble til store boards som ble spredt så langt budsjettet rakk, alle skulle få se at VG stilte et uhyre viktig spørsmål.

PÅ ETT ELLER ANNET TIDSPUNKT var det kanskje noen som oppdaget at svaret på spørsmålet var ja. Ungene er tryggere i barnehagen enn noe annet sted de oppholder seg. Kanskje var det noen som oppdaget at de hadde bygget en stor trapp til et ganske lite hus. Men det krever sivilt mot å reise seg fra pulten, vinke til sjefredaktøren og si: «Du, jeg tror ikke det blir noe særlig av den der barnehagegreia.»

Røyken han prøvde å legge, var simpelthen ikke tykk nok, vi så fremdeles at VG hadde blandet likt og ulikt.

Da kritikken kom, og den kom ganske kraftig, gikk VG-redaksjonen i kringvern. Jeg har sjelden sett dem så forutrettet og indignert insisterende på at de har gjort en kjempejobb. Torry Pedersen rykket ut i de fleste kanaler for å fortelle kritikerne at VG ikke hadde påstått noe, de hadde bare stilt et viktig spørsmål og formidlet fakta. Anders Giæver skrev elegant om hvordan de mange, små lovene og forskriftene drastisk har redusert antallet barn som dør i trafikken, eller som drukner.

MEN DET VAR JO IKKE i barnehagen de ble påkjørt, og det var jo ikke i sølepyttene mellom sandkassen og lekestativene de druknet. Røyken han prøvde å legge, var simpelthen ikke tykk nok, vi så fremdeles at VG hadde blandet likt og ulikt. Når VG slo opp at annenhver barnehage brøt loven, så vi at det var voldsom forskjell på lovbruddene, og vi vet at også VG normalt skiller mellom bagatellmessige brudd på forskrifter og grov uaktsomhet som setter liv i fare.

Den tyske sosiologen Ulrich Bech har skrevet mye om risikosamfunnet. Blant annet har han beskrevet oss som lever i dette farlige samfunnet som «evige vandrere mellom funksjonsområder». Når vi kjører bil, er syklister en plage, men så snart vi parkerer bilen og svinger oss på sykkelen, er bilistene plutselig en samling egoistiske bøller. Journalister skifter også posisjon. Den ene dagen jakter vi på sære lover og gyver løs på litt for nidkjære byråkrater, den neste dagen lager vi store prosjekt for å sjekke om barnehagene følger selv den aller minste bestemmelse om at ingen må drikke vann av vasken på do.

HVIS DET STORE BARNEHAGETEAMET i VG ville kvalitetssikret sitt eget arbeid, som en hvilken som helst barnehage, kunne de hørt på kloke folk underveis. På ett av arbeidsmøtene kunne for eksempel noen ha lest denne teksten høyt:

«De (politikerne) vedtar stadig nye lover og regler, kontrollformer og rapporteringsrutiner. Det er styringssystemet det er noe feil med. Dette er et politisk ansvar. Politikerne må våge å styre mindre i smått, og i større grad se de store linjene. Og – de må tåle at det av og til blir gjort feil. Og vi må tåle at det av og til blir gjort feil. Et tydelig tegn på byråkratisk sykdom er at ansatte i redsel for å gjøre noe feil, lar være å gjøre noe i det hele tatt. Skjemaveldet og rapportskrivingen har tatt overhånd i offentlig sektor. Dette bør bli et viktig tema i valgkampen neste høst.»

JEG VET IKKE hvem som skrev disse fornuftige ord, men de sto på lederplass i VG i november i fjor.

Følg på twitter.com/svelle

Fem siste Fripenn fra Omdal:

Les også

Siste fra Omdal