Nakne helter og avkledte argument

For tre år siden dreide norsk biografidebatt seg om baken til Ingar Sletten Kolloen, denne uken har den vært viet tissen til Fridtjof Nansen. Skal vi forsøke å løfte blikket litt?

Eric Utne er amerikaner, og åpenbart en av dem Mark Twain kalte innocents abroad, ettersom han trodde Aftenposten var en norsk versjon av The New York Times. Utne ble– i følge hans eget innlegg noen dager senere - sjokkert da han fikk se forrige lørdags avis. Der lå Fridtjof Nansen blottet for all verden, en ganske ualminnelig mann med et helt alminnelig kjønnsorgan. Utnes amerikanske moral fikk seg en støkk, men vi som vet at den gamle tanta i Oslo er en tøyte i forhold til den grå damen i New York, ble på ingen måte tatt på chaiselongen. Vi er godt kjent med at alle store landsmenns liv før eller siden ender som en debatt om deres underliv.

Utne har selv publisert bildene i den norske utgaven av en samling kjærlighetsbrev fra Nansen til den 35 år yngre Brenda Ueland. Hun var Utnes stebestemor og han er fascinert av Nansens begjær etter henne. Boken har han utgitt etter mye tvil, i den amerikanske utgaven er bildene dydig beskåret og teksten i brevene rensket for ord som kan krenke den kjente, men ubegripelige amerikanske bluferdighet. I USA ville dette blitt en sex-debatt, ikke en Nansen-debatt.

I den norske utgaven er bildene ubeskåret, men Utne skriver at han aldri hadde trodd at de ville bli brukt i en norsk riksavis. Han var åpenbart ikke til stede i Norsk forfattersentrum da Frode Grytten for tre år siden karakteriserte den norske biografisjangeren som "Se og Hør for intellektuelle". I dette foredraget sa Grytten blant annet: "Hva er det egentlig vi har fått ut av de senere års mye omtalte biografier? Jo, Hamsun steriliserte seg, Trond Kirkvaag ble dengt av faren, Prøysen var homo, Jan Werner var litt homo, Sven Elvestad var pedo, Olav H. Hauge var litt psyko, Halldis Moren var utro, Einar Førde var enda mer utro."

Frank Rossavik skrev Einar Førdes biografi, og fikk en velfortjent Bragepris for boken. Einar Førde var en sentral strateg og premissleverandør under Arbeiderpartiets reorientering på 80-tallet, og en markant kringkastingssjef under NRKs modernisering på 90-tallet. Alt dette ble skjøvet til side under lanseringen, til fordel for opplysningen om at han hadde hatt et forhold til en stortingskollega mens de begge var gift. I boken er utroskapen om ikke en bagatell, så i hvert fall et kraftig underordnet tema. Det skulle ingen tro som så avisenes forsider.

 Men hvor går grensen mellom Solskjær og Nansen?

Grytten fikk tilsvar fra Hamsun-biograf Ingar Sletten Kolloen, som sa til Klassekampen at "det interesserer både norske biografer og det norske lesende publikum midt i ræva hva Frode Grytten har å si om biografien som sjanger". Hans Fredrik Dahl sa samtidig at Grytten ikke forstår sin egen samtid. Kolloen får snakke for sin egen ræv, men Dahl tok feil. Gryttens frustrasjon skyldes nettopp at han forstår sin samtid. Legg merke til at han snakket om de senere års mye omtalte biografier. Det utgis biografier som havner i det store mørket hvor ingen kulturredaktør ser dem og ingen desk bretter dem ut. Forskjellen mellom de som blir mye omtalt og de som blir oversett, er ofte at de siste stanser utenfor soverommets dør.

Ivo de Figueiredo,som selv er en fremragende biograf, skrev på Facebook sist lørdag om Nansenbildene: "At biografene har hatt dette stoffet og valgt å IKKE bruke det, er over min fatteevne. Den nakne Nansen er kropps- og kjønnshistorie i praktfull innpakning." Vidar Kvalshaug, forfatter, forlagsmann og kommentator, skrev i Aftenposten tirsdag at det er "mest søtt" å se bilder av en naken Nansen.

Det bryr antakelig Kvalshaug midt i stumpen hva jeg måtte mene om hvor søt Nansen er med tissen på utstilling, kokett poserende for en kvinne han begjærte. Men la meg likevel forsøke å komplisere debatten.

Ole Gunnar Solskjær er en av de få nordmenn som i dag kan konkurrere med Fridtjof Nansens internasjonale berømmelse. Solskjær har også en kropp som har vært med å skrive historie, selv om bragdene er av noe mindre strabasiøs art. Hvis Nansens 67 år gamle legeme har historisk interesse, så har vel også Solskjærs 38 år gamle kropp det? Men ville Aftenposten trykket søte, private nakenbilder av Solskjær, om de fikk tilgang til dem? (Jeg antar de fleste innser det hypotetiske i eksemplet, for alt jeg vet er Solskjær pinlig nøye med å kle på seg før fotografering).

Spørsmålet er banalt fordi svaret er så opplagt. Ingen norsk avis ville trykket slike bilder uten Solskjærs uttrykkelige tillatelse, og knapt nok da. Men hvor går grensen mellom Solskjær og Nansen? Mellom den levende og den døde? I så fall: mister vi – og våre etterlatte – retten til vår egen intimitet i det øyeblikk presten har kastet den tredje spaden med jord på kisten, eller får offentligheten denne retten til innsyn først etter en viss tid? Hva skal vi i så fall kalle denne perioden? Er respekt et godt begrep?

Fridtjof Nansen er ett av de få multigenier Norge har fostret. Det finnes sikkert mye i hans liv som kan øke vår forståelse av hva som drev ham, men jeg har vanskelig for å tro at størrelsen på hans penis er blant dette. Og det er jeg ganske sikker på at Aftenpostens redaktør også mener. Men en ny bok om hva Nansen tenkte ville neppe fått tre sider i lørdagsavisen.

Les også

Relaterte bilder

Det er ennå mye vi ikke vet om Fridtjof Nansen som kan øke vår forståelse av et usedvanlig menneske. Størrelsen på hans penis ikke blant dette.

Det er ennå mye vi ikke vet om Fridtjof Nansen som kan øke vår forståelse av et usedvanlig menneske. Størrelsen på hans penis ikke blant dette. FOTO: AKG-IMAGES

Siste nytt

Siste 100 saker