• Det israelske luftvåpenet kan gjøre skade på Irans atominstallasjoner, men statsminister Benjamin Netanyahu vet at han trenger USAs langt kraftigere bomber for å stanse det for lang tid. Derfor vil han forsøke å trekke landet inn i nok en krig i Midtøsten.

    FOTO: AP/Scanpix

Fripenn:

Ord på veien til helvete

I mellomkrigstiden var det ikke så lett å vite at man levde i mellomkrigstiden, i hvert fall ikke før Hitlers planer ble umulige å ignorere. Som Israels er det i dag.

Kommentar: I Israel er det førkrigstid. Angrepet på Iran skildres som en historisk nødvendighet, det eneste som gjenstår er å finne det rette tidspunkt. Krigsheroldene snakker om dører og vinduer som er i ferd med å bli stengt. Det er mektige metaforer for et folk som aldri kan glemme de millionene som motstandsløst lot seg føre inn i lukkete rom. Burde de ikke bombet Berlin i 1939 om de hadde kunnet?

 Før og under angrepet på Irak satt Israel ganske stille. Denne gang er de den aggressive bøllen.

Britiske New Statesman trykket denne uken en artikkel med overskriften: "Veien til helvete". Forfatter var Hans Blix, som i akkurat dette terrenget er en erfaren veiviser. Før USA, Storbritannia, Danmark, Spania og andre av våre venner angrep Irak i mars 2003, var han direktør i Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, og ansvarlig for å finne Iraks masseødeleggelsesvåpen. Han fant dem aldri, noe som først og fremst skyldtes at våpnene ikke fantes. Nå advarer han verden mot å gjenta overgrepet, og hevder at bombeangrep mot Irans kjernefysiske installasjoner "kan lede til katastrofe heller enn til løsning".


Sven Egil Omdal

2012 er ikke 2003, verken i Tel Aviv eller Washington. Før og under angrepet på Irak satt Israel ganske stille. Denne gang er de den aggressive bøllen som forsøker å trekke et motvillig USA inn i landets tredje krig på 11 år.

"Jeg er overbevist om at mens Bush-administrasjonen klødde etter å gå til krig i Irak, forsøker Obama-administrasjonen å unngå å bli trukket inn i en væpnet konflikt i Iran. Israels ledere sørger for å holde ideen varm i overskriftene, mens USA virker som de forsøker å få dem på andre tanker", skriver Blix.

Ikke bare i overskriftene, men også i lederartiklene, kommentarene og reportasjene ser det ut som krigen kommer. Tonen i journalistikken har allerede ført til at amerikanerne nok engang fordeler seg i hauker og duer. I en fersk meningsmåling utført av Pew Research Center, sa 58 prosent at USA bør bruke militær makt for å hindre Iran i å utvikle atomvåpen. Det hjelper åpenbart lite at landets fremste militære, lederen for Joint Chiefs of Staff, general Martin E. Dempsey, advarer Israel mot å angripe og sier at det ikke finnes bevis for at Iran faktisk er i gang med å utvikle atomvåpen. Tordenen fra høyresidens krigstrommer overdøver både fakta og fornuft.

Tre av de fire republikanske presidentkandidatene (Ron Paul er unntaket) overgår hverandre i krigersk ordbruk. USA har aldri opplevd en lengre periode med krig, mye av nasjonens enorme underskudd er skapt i Afghanistan og Irak. Likevel har både Mitt Romney, Rick Santorum og Newt Gingrich råd til å kaste landet ut i en tredje konflikt.

Selv om det republikanske militærpolitiske komplekset har tungt for å lære selv av enorme feil, er andre blitt noe klokere siden 2003. Mens kommentatorer på Fox News åpent anbefaler utslettelse av Irans 74 millioner innbyggere (Tucker Carlson, redaktør av nettstedet The Daily Caller og fast Fox-kommentator, sa at Iran fortjener å bli "annihilated", som er det nærmeste det engelske språk kommer til "endlösung"), diskuterer de seriøse delene av amerikansk presse hvilke ord de skal bruke for ikke å forlede nasjonen inn i en ny krig.

Sannhetens erkjennelse kom sent til The New York Times forrige gang. Først da Irak var behørig okkupert og ingen masseødeleggelsesvåpen funnet, ba avisen om unnskyldning for den falske informasjonen den hadde formidlet. Redaksjonens største krigshisser, Judith Miller, ble skandalisert og storavisens omdømme varig svekket.

Det var derfor et ubehagelig pirk i gamle sår da leserombudet i The New York Times nylig kritiserte redaksjonen for å skrive at IAEA har fastslått at Iran har et program for utvikling av kjernefysiske våpen. Han kritiserte også avisen for ikke å korrigere feilen i etterkant. Hvilke ord som velges, er viktig, "fordi det iranske programmet er blitt en mulig casus belli (grunn til å gå til krig)", skrev han. Leserombudet i The Washington Post har kritisert sin avis i en tilnærmet identisk sak. Han advarer redaksjonen mot å formulere seg på måter som "spiller ballen i fanget på dem som vil styrke konfrontasjonene med Irak".

Disse advarslene kan vi trygt importere til hjemlig bruk. I 2003 klarte krigshisserne å skape en historisk splittelse i norsk presse. Norges to største, og formodentlig mest innflytelsesrike, aviser gikk for første gang hver sin vei i et sentralt sikkerhetspolitisk spørsmål. Den norske forskergruppen i en internasjonal, komparativ studie av medienes dekning av Irak-krigen, dokumenterte at mens VG ukritisk aksepterte Bush-regimets falske dokumentasjon, markerte Aftenposten seg mot krigen, både på leder- og reportasjeplass.

Hvis Israel angriper, vil sannsynligvis USA bli trukket med, enten Obama vil eller ikke. Da øker øyeblikkelig presset på EU, Nato og Norge om å velge side og aktivt støtte galskapens politikk. I 2003 gikk VGs daværende politiske redaktør, Olav Versto, hardt ut mot Tyskland og Frankrike og beskyldte dem for å ha sabotert FN-sporet fordi de ikke ville stemme for en fullmakt basert på falske bevis. Norge måtte velge USA og Storbritannias side, skrev han.

Tiden er kommet for å velge side på ny. Ikke mellom Iran og Israel, men mellom dem som vil starte en ny, dårlig begrunnet og hodeløst planlagt forkjøpskrig og dem som, i likhet med Hans Blix, forstår at bombefly er det raskeste transportmiddelet på veien til helvete.

Følg på twitter.com/svelle

Les også

Siste fra Omdal

Siste nytt

Siste 100 saker