- Nå er 36 års forhandlinger avsluttet med et svært godt resultat for Norge. Dette fordi man fant ut at man skulle dele området i to like store deler. Det ville etter min mening vært akseptabelt fra norsk side om vi hadde fått en delingslinje som hadde gått noe nærmere sektorlinjen enn den 50-50 delingen som nå kommer, sier Østreng til NTB.
I tråd med folkeretten
Det er likevel ifølge Østreng vanskelig å si hvem som har gitt mest. Ut fra en ren matematisk beregning ville midtlinjen som Norge i alle år har hevdet være den mest rettferdige delingen av havområdet som er halvparten av Tyskland i størrelse.
- Men kravet i folkeretten er at partene skal bli enige ved avtale. Det skal også være «rimelighet» knyttet til løsninger. Det er opp til partene å definere hva som er en rimelig avtale. Jeg vil si at dette er en god avtale sett både med norske og russiske øyne.
Kompromissvilje
Han mener det egentlige store gjennombruddet kom da partene på slutten av 80-tallet ble enige om at grensen måtte trekkes et sted mellom midtlinjen og sektorlinjen.
- Da forlot man den kalde krigens nullsumspill der begge parter anså den enes gevinst som den andres tilsvarende tap. I de senere årene har man fått større pragmatisme og vilje til kompromiss i forhandlingene. Dette er en triumf for viljen og evnen til å kompromisse selv i vanskelige spørsmål, sier Østreng som er professor ved Ocean Futures og har fulgt delelinjeforhandlingene tett over flere tiår.
Norge mest travelt
Han mener det er Norge som har hatt størst grunn til utålmodighet i innspurten av de lange forhandlingene.
- Det er ingen tvil om at det er norsk oljeindustri som har størst behov for nye leteområder. Med denne løsningen kan norsk oljeindustri få nye områder og konsesjoner på den norske siden av delelinjen, sier Østreng.
Kommentarer