I mulla Krekars fotspor

Noe pulserende sted er Biyara ikke. En langsom stemning ligger over landsbyen der Ansar al Islam drev sitt taliban-samfunn. Folk har tid til å snakke. – Vi var redde for mulla Krekar, sier mange.

Politisjef Abubakr Haider Karim tar det lenger:

– Krekar brakte terror til denne regionen. Han vil bli fullstendig avvist hvis han kommer tilbake. Om så kurdiske myndigheter skulle la ham komme hjem som fri mann, ville det finnes folk med personlige motiv for å ta ham.

På overflaten er alt fredelig. Kafeen er ikke travlere enn at innehaverne greit håndterer kebab- og kyllingbestillingene. Hos frisør Luqman Kadr ligger fjonene fra forrige kunde ennå på golvet under stolen, og nestemann lar vente på seg. Litt lenger borti gata er det større aktivitet. Der selger Barzan Sedek Obed musikk og film. Butikkvinduet er tapetsert med plakater av kvinnelige stjerner med forførende blikk, og de trekker folk til dette universet av lyd og bilder fra steder bak de sju blåner.

– Joda, vi selger jo blant annet Mariah Carey. Men det går nå mest i kurdisk musikk, sier Obed.

Selv er han relativt ny i Biyara. Kom etter mars 2003 og den voldsomme omveltningen da USA invaderte Irak for å styrte Saddam Hussein. Noe av det første amerikanerne gjorde, var imidlertid å jage Ansar al Islam, den ekstreme islamistbevegelsen som hersket over rundt 4000 mennesker i Biyara og flere andre landsbyer. Amerikanerne fikk god hjelp av bakkestyrker fra PUK, Kurdistans patriotiske union, som hadde ventet på denne dagen. PUK er det ene av de to store partiene i det kurdiske Nord-Irak og er i dag de faktiske myndighetene i hele regionen.

En amerikansk rakett skadet den vakre, blå kuppelen på moskeen. Nå er den reparert. Verre gikk det med mange av Ansar al Islams rundt 700 medlemmer, og med basene deres i dalførene bak landsbyen. De som ikke kom seg over fjellene til Iran da rakettangrepet startet, lå igjen. En kurdisk journalist som kom til straks etter, hevder at han fant pass på flere av de drepte. Fra Saudi-Arabia. Syria. Emiratene. Algerie.

Før de ble jaget eller drept, drev Ansar al Islam et samfunn bygd på beinharde regler for livsutfoldelse. Fengselet i Biyara var et torturkammer som mishandlet flere fanger til det ugjenkjennelige, hevder overlevende. For å slippe å havne i Ansars søkelys, var det viktig å følge lovene deres:

Kvinner hadde ikke noe ute å gjøre alene, og i den grad de beveget seg hjemmefra, hadde de å være helt tildekket. Bare blått og svart var tillatte farger. Mannlige lærere fikk ikke undervise jenter. Musikk, sang og latter var forbudt, tv likeså. Røyking og alkohol var bannlyst. Plakatene på butikkvinduet til Barzan Sedek Obed var utenkelige; Ansar al Islam beslagla shampoflasker med kvinnebilder på.

Frisør Luqman Kadr hadde det enda mindre travelt i den tiden, sier han. –.Alle måtte slippe alt vi hadde i hendene hver gang de kalte til bønn, altså fem ganger hver dag. Men jeg hadde ikke mye å gjøre. For alle måtte ha skjegg. I dag er skjegg gått av moten her. Men barten beholder folk; litt forskjell på menn og kvinner må det jo være, mener Kadr.

Politisjef Abubakr Haider Karim er en 36 år gammel mann med nyklippet, hvitt hår – og bart. Fra kontoret sitt oppi lia utenfor Biyara har han storslått utsikt over dalen, landsbyen og de mektige fjellene bak som danner en naturlig grense mot Iran. I khaki-uniform med stjerner på skulderflappene virker Karim å ha avslappet kontroll i sitt distrikt.

Men politisjefen vet også av personlig erfaring hva total avmakt er.

Snøen lå ennå over området om kvelden 11. mars 2001, da det hamret på døra hjemme hos ham i Halabja. Karim, dengang visepolitisjef i Biyara, sier han var blitt fysisk presset fra jobben av islamistene et par uker før.

– Nå sto de hjemme hos meg for å ta meg med. De satte håndjern og bind for øynene på meg og tok meg til Biyara. Der kledde de av meg alt utenom buksa. De lot meg stå i snø hele natten for å bryte meg ned. Jeg ble banket opp: De slo meg med plastrør. De bandt meg til en stige og slo meg overalt på kroppen, unntatt på hodet og nakken. De tok meg ut på en plass, ga meg beskjed om å be min siste bønn og gjorde pistolene sine klar. Men de skjøt ikke, sier Karim.

Han sier han ble holdt fanget i tre dager, hele tiden med bind for øynene så han ikke visste om det var dag eller natt.

– Så trakk de en plastpose ned over hodet på meg. Jeg fikk håndjern på meg igjen. De fraktet meg til en annen landsby. Der fikk de meg til å stå, og så helte de noe over meg. Det gjorde fryktelig vondt. Det siste jeg hørte dem si, var «han er død, la oss gå». Så sparket de meg og forlot meg liggende, sier Karim.

Han sier væsken de hadde helt over ham, var en blanding av bensin og en nitrogenoksyd-forbindelse – tilsammen en brennende væske som etset seg inn i huden på deler av kroppen hans. Bildet som ble tatt en tid etter og som sto i kurdiske aviser, viser armer og hender med svære sår. Tre år etter er sårene erstattet av store, blanke felt av transplantert hud fra andre deler av kroppen.

– Jeg har det ok nå. Men den høyre hånden min er nummen, så jeg kan ikke skrive med den lenger. Og jeg tåler ikke lenger lange diskusjoner eller mye støy.

– Hvorfor gjorde de dette mot deg?

– Islamistene anerkjente aldri de kurdiske selvstyremyndighetenes lovverk, som jeg prøvde å håndheve i uniform. De håndhevet sin egen lov, i sivil. Dermed ble det konflikt.

Abubakr Haider Karim har ingen beviser for at mulla Krekar beordret behandlingen av ham. Den skjedde før Ansar al Islam var stiftet. Men Krekar var den toneangivende i miljøet, hevder Karim.

– De som torturerte meg, tilhørte Soran-gruppen, som var lojal mot Krekar. Disse gikk seinere inn i Jund al Islam, som til slutt fusjonerte og ble Ansar al Islam under Krekar. Mulla Krekar vet godt hva som skjedde med meg, sier Karim.

Irak har aldri vært en rettsstat. Tortur var dagligdags i Saddam Husseins fangehull. Heller ikke dagens kurdiske myndigheter går fri beskyldninger om tilfeller av fangemishandling.

– Måtte du ikke vente å bli torturert i fangenskap?

– Jeg hadde aldri hørt om denne typen tortur, selv ikke i Abu Ghraib-fengselet i Saddams tid, hevder politisjefen.

Khurmal:

Han tar oss med til svigerfar, som bor i et hus bak et gjerde i en humpete gatestump noen kilometer borti veien. Azad Khaled Mohammed er omgitt av kone og en flokk barn i mange størrelser og tar hjertelig imot svigersønnen. De to mennenes skjebne er sterkere sammenvevd enn det som er vanlig.

– Jeg hadde sagt høyt på kafe at det var Ansars folk som hadde holdt svigersønnen min som fange. Meg arresterte de 1. juni 2002, sier Mohammed.

Han forteller at det var midnatt da han ble tatt til Biyara.

– De var seks personer, og de jobbet på skift med å mishandle meg – to om gangen. Så tok de meg ut og viste meg et hull i jorda som de sa var graven min, sier læreren.

Anklagen mot ham, sier Mohammed, var at han hadde stått bak en bombe på veien til Biyara, og at han var medlem av PUK.

– Jeg utfordret dem til å finne ett eneste vitne på at jeg hadde med bomben å gjøre, om det så var et barn. Det greide de ikke. Og jeg hadde ikke vært medlem av PUK på flere år, etter en konflikt jeg hadde med partiet.

Torturen fortsatte, hevder Azad Khaled Mohammed der han sitter barbeint på golvtepper i sin tradisjonelle stue med minstemann Khaled kravlende over seg. Han beskriver denne behandlingen: At han ble hengt etter hendene fra taket mens de var bundet på ryggen, så skulderleddene røk. At han ble slått med ledninger mot fotsålene og mot rygg og hode. At han ble slått på begge sider av hodet til han blødde. Og at han til slutt ble hengt fra taket med tau rundt halsen. – Jeg var så desperat underveis at jeg ropte fornærmelser mot religionen deres for at de skulle gjøre kort prosess med meg og la meg slippe smerten. Da de tok meg ned, var jeg nesten død.

De første fire månedene fikk Mohammed ikke ta imot besøk i fengselet, forteller kona, Feima Mohammed Ali, som sier hun forhandlet med fengselssjefen, Ayoub Afghani. Hun sendte mat til ektemannen i Biyara fengsel med biler som skulle den veien. Noen ganger nådde den fram. Feima hadde dessuten nettopp født yngstemann, Khaled, og ville så gjerne at faren skulle få holde ham. Den dagen hun fikk slippe inn, var ektemannen hoven over hele kroppen og mer død enn levende, ifølge kona.

I november ble Azad Khaled Mohammed sluppet fri – mot å betale 150.000 dinarer (15.000 dollar) i løsepenger, forteller han.

Engelsklæreren Mohammed var en kjent mann i bygda, og svært mange ville feire løslatelsen. Familien beskriver en uke med bilkø nedover veien så langt øyet rakk. I løpet av 12 dager delte de ut 85 kilo sjokolade til gjestene og slaktet ni lam som folk kom med.

– Da forsto jeg hvem jeg er, sier Mohammed.

Mulla Krekar var reist fra området da Mohammed ble arrestert, sier han.

– Nestkommanderende Abdullah al Shafi var igjen, sammen med Abu Wael, Abu Mahir og Ayoub Afghani. Jeg anklager likevel Krekar for at jeg ble fengslet, for disse personene kommuniserte med ham på satellittelefon og internett. Krekar visste om alle som ble arrestert. Han planla gruppens aktiviteter, han finansierte dem, og han ordnet med logistikken. Alt gruppen gjorde, var avtalt med ham, hevder Azad Khaled Mohammed.

Ytre sett er læreren uskadd. – Men jeg er blitt nervøs og oppfarende. Og jeg hører og ser dårlig etter slagene mot hodet, sier Mohammed.

Han etterlyser et rettsoppgjør med mulla Krekar. Til protester fra kona tilbyr han seg å reise til Norge for å vitne mot mannen som ledet Ansar al Islam.

– De som led under ham, må få oppreisning, erklærer Mohammed.

Det samme mener en langt yngre kar i Biyara, 20 år gamle Berham Bahman Abdullah. Berham bor i denne landsbyen ved foten av fjellene, men kunne ha glidd inn i en hvilken som helst europeisk storby med sin utstuderte frisyre, tette todagersbarbering, løse skjorte og jeans.

Storebroren til Berham, Bahzad, var også en moteløve på en tid da det var direkte farlig i dette området. Bahzad er død. Han døde ifølge familien av torturskader under et frukttre i hagen deres. Lillebror husker datoen, 4. oktober, men ikke året. Ordføreren i Biyara, Semko Salar, mener det var i 2001 eller 2002.

– Familien vår kommer fra Suleymaniya, men vi har frukthage her og bodde her om sommeren fordi det er svalere her. Vi kler oss som byfolk, i jeans og t-skjorter. Det likte islamistene dårlig. De advarte oss og truet oss med bøter. Vi prøvde å unngå dem, sier Berham.

Bildet han har av storebroren, viser en ung gutt i treningsdress foran et monument i Teheran i nabolandet Iran. Men den dagen han ble arrestert, hadde Bahzad på seg grønn t-skjorte, sier Berham. Grønt er fargen til PUK. Som student hadde Bahzad vært medlem av PUKs studentunion. Men politisk aktiv var han slett ikke, hevder broren.

– De tok ham om ettermiddagen. Mor trodde ikke noe ville skje med ham, for han hadde ikke gjort noe galt. Men da de slapp ham neste morgen, måtte han bæres ut på ryggen til en kamerat. Han kunne verken gå eller bruke armene, og han greide ikke å snakke sammenhengende. De la ham under et tre i hagen, sier Berham.

Ved hjelp av tostavelsesord fra Bahzad, satte familien sammen dette bildet av behandlingen gutten hadde vært utsatt for:

– Ansars folk hadde slått ham med stokker store deler av natten. De hadde hengt ham fra taket etter armer og bein, som en blomst, og sparket og slått ham med geværkolber mens han hang slik. Og så hadde de lagt en murstein i en sekk og kastet den mot ham, sier Berham.

Bahzad døde der ved foten av frukttreet, noen timer etter at han var hentet ut av fengselet.

Bare fordi han gikk i feil klær? I landsbyen forteller noen at Bahzad også var meldt til Ansar av en slektning som han hadde vært i konflikt med. Berham bekrefter at det hadde vært en konflikt.

– Men dette var bare et påskudd for å ta ham.

Da nyheten om Bahzads skjebne spredte seg i Biyara, stimlet folk sammen og gikk mot basen til Ansar, sier Berham. –.Men de skjøt i lufta og slo folk med geværene sine. Jeg ble slått, og mor ble slått. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Så vi kom oss hjem.

– Hva hadde mulla Krekar med alt dette å gjøre?

– Jeg vet ikke om han var her personlig da det skjedde. Men det var Krekar som stiftet organisasjonen som mishandlet min bror; dette var deres policy, sier Berham. Uoppfordret sier han at han gjerne vil vitne om brorens skjebne offentlig.x

–.Jeg er klar til å vitne for en hvilken som helst domstol. Har ikke Norge et skikkelig system som stiller forbrytere for retten og straffer dem i forhold til sine gjerninger? Bare rettsoppgjør kan hindre at slike tragedier skjer igjen, mener Berham Bahman Abdullah.

Biyara:

Lillebroren til Bahzad har en grav å gå til. Det har ikke Bahar Khak Khan Ali. Firebarnsmoren går i svart og er tildekket fra topp til tå, selv om det ikke lenger er påbudt. Ansiktet er alvorlig og dratt der hun forteller om ektemannen. Sist hun så ham, hevder Ali, var han en gråtende bylt i Ansar al Islams fengsel i Biyara.

– Han gråt over barna sine og over sin egen situasjon. Han var så mishandlet at han ikke kunne snakke. De hadde holdt ham der i 25 dager. Vi fikk bare se ham i et kvarter, og fangevokterne var der hele tiden. Siden har jeg ikke sett ham. Vi har lett overalt. På fjellet, overalt, sier Bahar Khak Khan Ali.

Det skjedde i juli 2002. Ektemannen, Idris Jaafer Rashid, levde svært farlig. Han jobbet i hemmelighet for sikkerhetspolitiet til PUK i det Ansar-kontrollerte Biyara. Men var verken redd eller forberedt på å bli avslørt, ifølge kona.

– Det var midnatt da Ansars folk kom hjem til oss og dro ham ut av senga foran øynene på barna og meg. Der var Abdullah al Shafi, Ayoub Afghani og flere andre som jeg delvis gjenkjente, tilsammen rundt 20 personer. De tok Idris med seg.

Mulla Krekar hadde forlatt området sommeren 2002. Det fritar ham ikke for ansvar, mener enken til Idris Jaafer Rashid.

– De som kom hjem til oss og arresterte Idris, var Krekars medarbeidere. Alt som foregikk, var i samsvar med hans ønsker. All ødeleggelsen og hvert drap i denne landsbyen skjedde på Krekars ordre eller med hans godkjennelse.

– Selv når han ikke var her?

– Ja. De kommuniserte med hverandre, hevder Bahar Khak Khan Ali. Hun går. Hjemme venter fire barn under ni år. Den yngste er to og et halvt og rakk aldri å se sin far.

TAWELA:

– Det er et sånt minne man aldri blir kvitt, sier Shaho Mustafa Farej i Tawela, en landsby som klorer seg fast i bratte, grønne lier så å si på grensen til Iran. Før drev han en kebab-kafe. Nå sitter han i sin bittelille butikk og har fått en forbipasserende nordmann på tilfeldig besøk. Farej har også erfaring med Ansar al Islam, opplyser han. Det var høsten 2002, den 26. dagen i ramadan og rundt et halvt år før bevegelsen ble jaget i USAs invasjon.

– Jeg hadde kjørt kona til Halabja, hun skulle besøke faren som bor der. Det var da jeg kom til Ansars kontrollpost ved Biyara på returen, at problemene startet: Da de hadde undersøkt legitimasjonen min, beordret de meg ut av bilen, ransaket meg, satte håndjern på meg og tok meg til fengselet. Der fikk jeg bind for øynene.

De tok meg gjennom et hull i veggen. Det var rett før ettermiddagsbønnen. Jeg sa at jeg fastet og at jeg ville be. De sa at jeg kunne be inne i dette rommet. De tok av meg håndjernene og bindet, men det var så mørkt at jeg ikke så noe som helst før det var gått sikkert en halv time. Jeg bøyde meg ned for å be. Da dunket hodet mitt mot veggen. Jeg fant ut at rommet ikke målte mer enn et par meter i lengden, og at det var et avtrede. De holdt meg der i to dager og to netter. Jeg ønsket innimellom at de heller ville ta meg ut og drepe meg.

Om kvelden andre dag tok de meg da også ut, satte bind for øynene mine igjen, og beordret meg til å be min siste bønn, for nå skulle de drepe meg. Men i stedet tok de meg til avhør. Jeg hadde vært arrestert før, og dette var som å bli avhørt av baathistene til Saddam Hussein; de kvernet på detaljerte spørsmål i timevis.

Jeg er i slekt med PUK-lederen Mela Bakhtiyar. Familien min har tilknytning til PUK. I dag er jeg medlem selv, men det var jeg ikke den gangen; jeg hadde meldt meg ut fordi jeg ikke kunne ha levd her under islamistene og samtidig vært medlem. Jeg sa til dem at jeg ikke tilhørte PUK, at jeg bare var en fattig mann som ba sine bønner.

De lot meg gå. Men de forlangte at jeg skulle skrive under på et dokument. Det var en erklæring om at jeg var innstilt på å bli straffet med døden av Ansar al Islam hvis jeg noen gang ville ha forbindelse med et sekulært parti. Jeg skrev under, sier Shaho Mustafa Farej.

Biyara:

– Spør Samir om han husker da han vasket Ibrahims rygg i fengselet, sier Ibrahim Jaafer Rashid. Broren til den forsvunne PUK-politimannen kommer ruslende nedover mot Biyara sentrum og har nettopp passert huset der fengselet sto før. Ibrahim har sin egen historie derfra. Han var medlem av PUK. Det var derfor Ansar var ute etter ham, sier han.

– De arresterte meg tre-fire ganger. En av gangene, våren 2002, kom mulla Krekar til fengselet, vi var seks-sju fanger, og formante oss om å holde oss unna andre partier. Men denne gangen ville han tilgi oss.

2. august 2002 var Ansars folk ikke fullt så mildt stemt da de arresterte ham på nytt, sier Rashid. Han sier han ble slått med ledninger og et plastrør og hengt fra viften i taket. De holdt ham i over tre måneder, sier han. – Familien min bor så nær fengselet at jeg kunne høre barnas rop. Men de fikk aldri besøke meg. 12. november slapp Ansar meg ut, mot at jeg betalte 500.000 dinarer.

Rostembag:

Samir Akrem Mohammed nikker. Han husker godt ryggen til Ibrahim. – Den var blodig. Vi rev opp skjorten hans og vasket ham med den.

30-åringen som i dag jobber i e-verket, mener han var den personen som satt lengst i fangenskap hos Ansar al Islam. – Jeg ble holdt fanget i sju måneder og tre uker – fra 7. juli 2002 til 28. februar 2003. I fem måneder og seks dager holdt de meg på et avtrede, et rom på 1 ganger 0,6 meter med et hull i golvet, sier han.

På plattingen utenfor brorens hus i Rostembag ånder det fred. I et kronglete bekkefar risler vannet mellom husgjerder og stammene på landsbyens gamle, skyggefulle trær. Sola er i ferd med å gå ned, og utenfor brorens gjerde breker en saueflokk på vei hjem fra markene.

Samir har også sauer. Før hadde han 300. –.Ansar al Islam la ut et minefelt en natt, det var ikke langt fra hovedveien, og folk visste ikke om det. Flokken min gikk rett ut i feltet, og 140 sauer ble drept. Jeg var ikke der selv, men gjeteren min var, og han ble skadet, sier Samir.

Han forteller at familien krevde erstatning fra Ansar for tapet av sauene. Og noen dager etter ulykken ble en av Ansars biler utsatt for en bombe på veien i nærheten.

– De arresterte meg og anklaget meg i avhør for å ha plassert denne bomben. Det hadde jeg ikke, hevder Samir.

De som avhørte ham, var kurdere. Men fangevokterne var arabere, sier 30-åringen.

– De sparte ingen deler av kroppen i sin tortur: De slo meg med ledninger på beina, lårene og armene. De slo meg med en granatkaster på nakken, brystet og ryggen. De slo meg i ansiktet og på begge sider av hodet, til slutt kom det væske ut av ørene. Hver gang jeg skulle mishandles, fikk jeg håndjern og fotlenker på. Noen ganger lot de meg bare ha håndjernene på i to dager, da fikk jeg heller ikke mat.

Da han ble løslatt – en måned før den amerikanske invasjonen – var det mot en betaling på 15.000 dollar, sier Samir.

– De ville egentlig ha 40.000. Men de trakk fra tapet av sauene, dermed ble det mindre. Ayoub Afghani fikk pengene.

Mulla Krekar var ikke til stede mens Samir ble holdt fanget. –.Nei, og jeg er ikke sikker på om Krekar visste om meg. Han var i Norge, jeg var på et toalett, hvordan kan jeg vite? Krekar har ikke ansvar for sin brors gjerninger. Men han var sjefen for bevegelsen, og det var han som planla og organiserte alt. Mulla Krekar brakte store problemer til vårt område, og det bør han stilles til ansvar for i en rett, mener Samir Akrem Mohammed.

Han mener å vite om 86 personer som ble holdt som fanger hos Ansar al Islam i Biyara i kortere eller lengre tid. – Noen ganger var det så stort belegg på fengselet i byen at de tok i bruk en bygning oppe i fjellet.

Fengselet i Biyara sentrum er revet nå. Den nye bygningen oser ikke av vonde minner. Noen kilometer oppe i lia, nærmere grensen til Iran, står skallet av Ansars forlatte base, angrepet av USAs krysser-raketter, amerikanske spesialstyrker og PUKs kolossale hær 28. mars 2003. Knust glass dekker sementgolvene, graffiti dominerer murveggene. Utenfor vokser graset rundt et par støvler som noen kanskje sprang fra for å redde livet den gangen. Sporene av Ansar al Islam er i ferd med å gro igjen.

Men avtrykkene bevegelsen etterlot seg på menneskene i dalen, er like kraftige. Som på saueeier Samir Akrem Mohammed, en mann som snakker muntert med brorens sønner og døtre.

– Jeg har det ikke godt. Jeg gjenopplever lidelsene. Og jeg greier ikke å glemme.

ingeborg.eliassen@aftenbladet.no