- Dokumentaren handler om mitt liv som internatbarn i Japan. Jeg står ikke bare fram for min egen del, men for alle andre barn som har lidd på grunn av tapt barndom på internatskoler, sier Grete Salomonsen Hynnekleiv til Fvn.no.
Da hun var åtte år gammel ble hun sendt på den norske internatskolen i Kobe. Hynnekleiv var bare hjemme hos foreldrene en gang i måneden i løpet av de seks årene hun gikk på internatskolen. Skolen var underlagt skolesjefen i Oslo, men ble eid og drevet av de tre misjonsorganisasjonene Det Norske Misjonsselskap, Norsk Luthersk Misjonssamband og Den Evangeliske Lutherske frikirke. Nå tar Hynnekleiv oppgjør med fortiden og ber om oppgjør på lik linje med barnehjemsbarna.
- Misjonsorganisasjonene kvalitetssikret ikke tilbudet vi fikk på denne skolen. En av lærerne begikk jevnlig seksuelle overgrep mot jenter på internatet. Etter at vi hadde lagt oss, fikk noen av jentene besøk i senga. Jeg grudde meg hver eneste kveld. Jentene visste det, men ingen snakket om det, sier Hynnekleiv.
Ensom
Hun husker også godt den enorme ensomhetsfølelsen hun opplevde på internatskolen.
- Da mor forsvant ut døra første dagen på skolen, forsto jeg at jeg var alene i livet. Jeg måtte klare meg selv og takle alle følelsene selv. Jeg fikk aldri det intime forholdet jeg ønsket til mor og far. Jeg stålsatte meg, og følelsesregisteret mitt ble ganske halvert, forteller hun.
Hynnekleiv har jevnlig kontakt med tidligere internatbarn som har tatt stor skade av sin oppvekst. Selv har hun også slitt med ettervirkninger etter barndommen.
- Jeg har periodevis vært psykisk sliten og veldig deprimert. Livskvaliteten har blitt redusert, og jeg har tapt ganske mange arbeidstimer på grunn av oppveksten min på internat, sier Hynnekleiv.
Mørk flekk
Akkurat nå skriver hun bok om barnevandringene, parallelt med arbeidet med storfilmen «Yohan-barnevandreren». Hynnekleiv ser klare paralleller mellom historien om barnevandrerne og sin egen oppvekst.
- På samme måte som barnevandrerne er en mørk flekk i Sørlandets historie, har også misjonen en svart flekk i sin historie. Mange misjonsbarn i flere land ble sendt vekk fra foreldrene på samme måte som barnevandrerne. For meg har det vært en frigjørende prosess å fortelle historien om barnevandrerne, sier Hynnekleiv.
Hun klandrer ikke foreldrene som sendte henne og søsknene på internatskole. Alle misjonærene måtte sende barna til internatskolen i Kobe, ellers var det ikke grunnlag for skolen.
- Den gangen ble kallet tolket slik at barna kom i andre rekke. Jeg fortalte aldri foreldrene mine hva som skjedde på skolen, for jeg ville ikke hindre dem i å gjøre sin gjerning. Jeg er veldig stolt over det arbeidet foreldrene mine gjorde i Japan, understreker hun.
- Klandrer du misjonen?
- Jeg mener internatskolene var omsorgssvikt satt i system. Foreldrene våre regnet med at vi ble tatt vare på. De sendte oss i god tro til en norsk statlig godkjent skole.
Filmskaperen har nå sendt et offisielt brev til de tre misjonsorganisasjonene der hun ber om oppgjør og oppreisning for det hun opplevde på skolen.
- Misjonen selv innrømmer skyld og ansvar. Jeg håper de tar på alvor det ansvar som de påberoper seg. Mitt ønske er at misjonsorganisasjonene lager et fond for tidligere internatbarn og at det opprettes et nøytralt barneombud for misjonsbarn. Det vi har opplevd, kan sammenliknes med situasjonen til barnehjemsbarna. Jeg mener vi fortjener en reell beklagelse og meningsfull kompensasjon for manglende trygghet og kvalitetssikring i oppveksten, sier Hynnekleiv.
Aftenbladet/Fædrelandsvennen
Kommentarer