Han husker lydene. Klirringen i flasker som ble ryddet da han kom hjem fra skolen. Dump mot gulvet i andre etasje, frykten for at farens kropp hadde gitt opp kampen.
– Når en voksen ruser seg, går det ut over hele familien, sier familieterapeut Veslemøy Storstein ved Rogaland A-senters poliklinikk.
Aftenbladet har møtt en mann (22) og en kvinne (24) som er vokst opp i hjem der en av foreldrene har rusproblemer.
De er begge anonyme, fordi historien deres ikke er kjent for alle i nærmiljøet.
Ble ikke sett
Gjennom familieterapi har de fått hjelp til å leve videre.
– Jeg innser nå at jeg ikke kan hjelpe far. Jeg må gi slipp, og begynne å tenke på meg selv, sier 22-åringen.
Når rusavhengige kommer til Rogaland A-senter, blir familien kartlagt. Eventuelle barn blir registrert og får tilbud om samtale.
Slik er det ikke alle steder. Kvinnen retter krass kritikk mot psykiatrisk klinikk ved Stavanger Universitetssjukehus.
– På psykiatrisk var det ingen som så oss barn. Ingen lurte på hvordan vi hadde det. Systemet sviktet.
Ifølge Veslemøy Storstein skal spesialisthelsetjenesten nå registrere pasienters barn, så utviklingen går i riktig retning.
Sortert minner
Til slutt ba hun og søstrene selv om hjelp mens faren var innlagt på Rogaland A-senter.
– Vi har alltid vært flinke til å snakke sammen hjemme, men her har vi blitt utfordret og fått sortert minnene. For meg er det forebyggende, jeg vil ikke slite senere i livet.
Punkt én for familieterapeuten er å få barna til å innse at de ikke kan gjøre noe med situasjonen.
– Barna er kjempeflinke til å ha kontroll. Mange skjuler virkeligheten for vennene sine. Blir hjemme for å følge med foreldrene, og går glipp av mye sosialt, sier Veslemøy Storstein.
Fikk energien tilbake
Mannen (22) syntes det var vanskelig å flytte hjemmefra. Han følte at han sviktet moren, burde vært hjemme og passet på.
Tidligere bagatelliserte han farens alkoholmisbruk. «Han er jo edru i perioder.» «Han er ikke voldelig.» Men hemmelighold stjal all energi.
– Nå har jeg fortalt hvordan fars alkoholisme har påvirket meg, og jeg blir trodd. Jeg tenker på foreldrene mine ennå, men bekymrer meg ikke for dem hele tiden. Jeg har tatt utdannelse og fått jobb.
Gode spørsmål
Kvinnens far var manisk depressiv, og hadde et alkoholproblem.
Han kunne i perioder være grov i språket og truende. Ble det for ille, tok moren med henne og søstrene ut på nattlige kjøreturer.
Kvinnen sier samtalene med familieterapeuten ofte har vært mer preget av drøs og mimring enn tårer. Men de kommer også, når det trengs.
– Vi har ikke fått opplagte spørsmål, av typen «dere har det vel vondt». I samtalene har jeg for eksempel blitt klar over hvilken rolle jeg hadde når det stormet som verst. At jeg faktisk var til hjelp for søstrene mine.
Søk hjelp
Kvinnens far tok til slutt sitt eget liv. Mannen (22) har i dag et bedre forhold til faren. Han slipper å være sint, vet at det ikke er noe han kan gjøre.
De to er tydelige i oppfordringene til barn og unge som ikke tør snakke om rusproblemer i familien.
– Ikke vær redd for å be om hjelp. Ikke tenk at det ikke er så «gale», og at det er folk som har det verre enn deg., sier han.
– Det er ikke farlig å gå til samtaler. Snakk om det, oppfordrer hun.
Familieterapeut Veslemøy Storstein er opptatt av at barn av rusavhengige må få være barn.
– Det eneste de kan gjøre er å være seg selv. Her kan vi hjelpe med informasjon og samtaler, helt uavhengig av om personen med alkoholproblemer tar imot hjelp.
Kommentarer