Kirkesamfunn og kristelige organisasjoner strever med å forholde seg til homofili.
Det er strid om homofili. Men endringer har skjedd. Fra at homofili var et ikke-spørsmål, har den norske kirke steg for steg gått en løype der et flertall av biskopene i dag godtar homofilt samliv i form av partnerskap, og der flere av dem går inn for homofile ekteskap. Det striden har dreid seg om den siste tiden, har vært om en person som lever i et homofilt partnerskap, skal kunne være prest eller ha en annen vigslet stilling i kirken. Kirkemøtet sist høst valgte å overlate det omstridte spørsmålet til det enkelte bispedømme.
Det er altså et mindretall blant biskopene som nå sier nei til ansette en homofil som lever i partnerskap i en vigslet stilling. Biskop Ernst Baasland i Stavanger tilhører det mindretallet. Biskop Tor Jørgensen, som kom fra den kristelige organisasjonen Misjonsselskapet, og som nå er biskop i Sør-Hålogaland, tilhører derimot flertallet som sier ja. Dette er en uenighet kirken må leve med framover.
I Misjonssambandet og flere andre mer konservative kristne organisasjoner er derimot enigheten tilsynelatende stor. Rekkene er sluttet om ett hovedsyn: Den homofile skal møtes med omsorg og varme. Men velger han å leve ut sin legning, lever han i synd. Svaret er klinkende klart, selv om det blir pakket inn i setninger som «Det er bare Gud som kan dømme».
Men også i disse organisasjonene er situasjonen annerledes enn før. Fra å være et ikke-tema, der de som hadde en homofil legning, slet og prøvde å skjule sin legning, har spørsmålet om homofili kommet folk nært inn på livet. Barn av kristne står fram med sin seksuelle legning og lever i et homofilt forhold. Hva gjør foreldre da? Det er vonde eksempler på homofile som føler seg frosset ut både av foreldre og bedehus. Men jeg tror det er langt flere eksempler på at en sønns eller datters legning har ført til at foreldre har endret sitt syn på homofili.
Arnfinn Nordbø har opplevd å bli trakassert og ekskludert. Vil en ung homofil mann oppleve det samme i Misjonssambandet om 20 år?
Kanskje. Kanskje ikke. Det spørs hvem Misjonssambandet går i lag med. I deler av det verdensvide kristne fellesskap blir det større og større aksept for homofili og forpliktende homofilt samliv. Men i Afrika, for eksempel, der den kristne kirke nå vokser raskest, er det mange kirkesamfunn som bare rister på hodet av homofilistriden i Norge. Der er homofili et ikke-tema. Homofili finnes ikke, sier de.
Er norske konservative kristne mer homofobe, altså redde og fiendtlige i forhold til homofili, enn ikke-troende? Sannsynligvis ikke. Det er mye uggen homohets som folk slenger ut i mange miljøer, og den er på ingen måte kristelig begrunnet.
Min påstand er at hetsingen er større i mannsmiljøer enn i kvinnesammenhenger. Er menn mer redde for en annerledes seksualitet? Kan trakasseringen og drittslengingen delvis bunne i menns frykt for en seksualitet som kjennes fremmed for dem, eller kanskje frastøtende og tiltrekkende på samme tid.
Også i kristen sammenheng handler homofili om seksualitet. Men i tillegg handler det om religion; om hva Bibelen sier om homofili, og hvordan det skal tolkes. Da bryter det på dypt vann. Det kan bli flere Arnfinn Nordbø-saker.
Kommentarer