Det kom ikke bare mange, det kom ufattelig mange. Beslutningen om å arrangere skøyteløp på Mosvatnet var tross alt tatt søndag, og løpet skulle gå allerede mandag kveld. Så hvor kom de fra, de tusener på tusener som skled ned Vålandsskråningen, hastet gjennom Mosvannsparken, kappløp ned Ullandhaugveien og strømmet ut Madlaveien?
De kom fra Jæren, fra Randaberg og Storhaug, fra Sandnes og Tasta, fra alle steder hvor folk hadde radio, og i årevis hadde hørt hvordan Hjalmar Andersen fra Trondheim med hendene på ryggen gled inn til medalje etter medalje. Ja, mer enn det. Han hadde tatt idrettens royal straight flush: Norgesmester, europamester og verdensmester tre år på rad – og tre gull under OL i Oslo. Ingen norsk idrettsmann hadde noen gang vært mer populær enn Hjallis. Og nå skulle han gå på Mosvatnet!
Vinteren 1954 hadde vært knallhard over hele Skandinavia. Oslofjorden var blokkert av ismasser, bare kraftige båter kom seg inn til hovedstaden. I Øresund lå 54 skip innefrosset, Sørlandet var i ferd med å bli kvalt av snø og på Jæren kjørte togene seg fast i snøfennene. Det var ennå fimbulvinter over Stavanger da Jarl lørdag 20. februar bestemte seg for å arrangere skøyteløp.
Jarl hadde fått kontrakt med et stjernelag. I tillegg til Hjallis, ville både Roald Aas, Sverre Haugli og den lille australieren Colin Hickey stille til start. Nå gjaldt det bare å overtale kommunen til å bekoste flomlys. I løpet av helgen sa kommunen ja, selv om det skulle vise seg at spenningen i mastene var så lav at lyset fra lyktene var mer som romantisk måneskinn. 30–40 meter fra land, innerst ved Schancheholen, i le for den sure østavinden ble banen måkt, vannet, pusset og polert i løpet av formiddagen. Nå kunne de bare komme.
Folk ble oppfordret til å kjøpe billetter på forhånd, tre kroner for sitteplass på de mange benkene som var satt opp, 2,50 for ståplass. Men Jarl kunne ikke vite at det skulle komme 25.000 mennesker denne mandagskvelden, ja noen påsto det var 30.000. De fleste så aldri noe til billettselgerne, og de som så dem, kikket gjerne en annen vei. Etterpå talte Jarls kasserer opp skarve 6.000 kroner. Det var skuffende lite.
Men så ble det heller ikke så mye skøyteløp for pengene. I tredje par på 500-meteren gikk riktignok 17 år gamle Sverre Andersen, Vikings lovende juniorkeeper, inn på ny pers. Men så, like før Roald Aas og Colin Hickey skulle sette skøytespissen i isen og gjøre seg klare til start, drønnet det i isen. Det hadde kanskje ikke gjort så mye, om ikke folk samtidig merket at de sto i vann til over skolæret. Isen sank. Eller den brast. Eller noe annet forferdelig farlig. Folk fikk panikk. De hoppet over benkeradene og inn på indre bane, hvor de skled omkring på den preparerte isen og skrek og fektet.
De få politikonstablene, vaktene til Jarl og 50 utkommanderte soldater fra Somaleiren, forsøkte fortvilet å få folk tilbake bak gjerdene. Speakeren forsikret at det ikke var fare på ferde. Noen trakk seg nølende tilbake. Men så drønnet det igjen. Nytt vann flommet opp.« –Isen sprekker!» ropte noen. Men det gjorde den antakelig ikke. Den var målt til 27 centimeter og var sterk nok til å holde selv disse store menneskemengdene. Men kommunen hadde, mot Jarls råd, insistert på å bore hull for å dempe trykket. Nå presset de enorme menneskemengdene isen ned slik at vannet sto opp som små, iskalde geysirer gjennom hullene.
Politiinspektør Severin Bredahl hadde ansvaret for politistyrken. Nå ble han redd for at isen faktisk kunne briste, og halve Stavangers befolkning havne i Mosvatnet. Det var en sjanse han ikke var beredt til å ta. Med først vennlig, så stadig morskere, stemme beordret han folk på land. Der inne så trærne ut som de var fulle av ekstra feite kråker. På greinene satt unge og eldre og ropte: «–Kom på land! Kom på land!».
Langsomt begynte folkemengden å bevege seg, men så var det plutselig noen som så en kjent skikkelse gli elegant rundt banen. Selv seks år før landet fikk fjernsyn hadde ingen problem med å kjenne igjen Hjallis, i den klassiske blå og hvite drakten og den hvite djevleluen med de norske fargene. Dermed stormet alle ut på isen igjen. Det hjalp ikke engang da Hjallis selv tok mikrofonen og ropte: «–Vi kan itj skøyt før alljt folk e komme på lainj!»
Men kvelden var full av tunghørte. De sto og pirket med beksømmene og lot som ingenting, helt til politiinspektør Berdahl mistet tålmodigheten. Klokken kvart på ni erklærte han skøyteløpet for avlyst. Hjallis hev skøytene over skulderen og ruslet opp på Alstor, hvor han satte vestlandsrekord i antall autografer.
En stund smakte noen på tanken om å få skøytestjernene tilbake uken etter. De fire lovet at de ville komme hvis det ble nytt stevne. Men det ble det selvfølgelig ikke. For da folk subbet slukøret hjemover, litt våte på beina, merket de at det var blitt mildere i været, og at det begynte å regne. Jarls berømte evne til å skape væromslag sviktet heller ikke denne gang. I løpet av natten kom tøværet, og dagen etter var alle vannene i byen igjen usikre.
Kommentarer