En av dem var tidligere fagforeningsleder og politiker Margaret Sanner fra Stavanger. I løpet av flere år fra slutten av 80-tallet og til langt ut på 90-tallet, tok hun imot til sammen 12-15 flyktninger som sto i fare for å bli kastet ut av landet. Hun ser klare likhetspunkt mellom det som skjedde den gang og det folkelige engasjementer rundt de papirløse nå.
Selv tok hun gang på gang og skjulte flyktninger på et ledig soverom i andre etasje. Der måtte de oppholde seg dagen lang bak nedrullede gardiner – livredde for at politiet skulle komme på døra og ransake huset.
- En av forutsetningene for at de fikk bo hos oss, var at de ikke måtte gå ut på dagtid og på den måten avsløre skjulestedet.
Sivil ulydighet nytter mener advokat
10-åring fikk munnkurv
- Datteren min var bare 10 år da den første flyktningen kom, en kurder fra Tyrkia. Han bodde hos oss i nærmere åtte måneder. Vi måtte fortelle henne at hun ikke måtte nevne ett eneste ord om at han bodde hos oss – verken på skole eller til vennene. Det var et stort ansvar å legge på skuldrene til et barn, sier Margaret Sanner. 10-åringen fikk også beskjed at hvis politiet kom på døra, skulle hun ikke si noe, men ringe mor med en eneste gang.
- Vi gikk i spenning hele tida. Vi visste at politiet ofte kom grytidlig om morgenen når de skulle sende folk ut av landet. Det er forresten den samme praksisen de har i dag.
Et nettverk av hjelpere
De fleste som kom, bodde noen måneder før de flyttet videre. Det var et slags nettverk av folk i fylket som i det skjulte hjalp til, forteller hun. To ganger hadde hun hele barnefamilier boende hos seg. De fleste som bodde hos henne, var kosovoalbanere.
- Når det kom familier med barn, fikk de mitt soverom som var størst og nærmest badet, mens jeg selv ofte sov på sofaen i stua. Jeg minnes ennå hvor forferdelig det var at barna ikke kunne gå ut om dagene. Og hvor stille de måtte være for ikke å vekke mistanke i nabolaget. Først etter mørkets frambrudd kunne vi ta dem ut. Travet gatelangs med dem i nattmørket. Jeg glemmer ikke disse turene. Og de forskremte barneøynene. Jeg kommer til å bære med meg inntrykkene for resten av livet, sier Margaret Sanner som likevel ikke angrer på det hun gjorde.
Myndighetene tok feil
- Vi var med på å redde mennesker. Myndighetene sa det var trygt å sende tilbake kosovo- albanerne den gang. I dag vet vi fasiten. Det ville ha vært forbundet med livsfare. De sa det var greit å sende kurdere tilbake til Tyrkia. De tok feil. Nå sier de det samme om etiopierne, eritreerne og andre. De tar feil denne gangen også.
Men Margaret Sanner og samboeren hennes var ikke alene om å skjule flyktninger og asylsøkere som sto i fare for å bli sendt ut. Også stavangermannen Leiv Olsen valgte å skjule folk og han vet om 10-20 andre som gjorde det sammen. Selv ville han ha gjort det samme i dag om nødvendig.
Mange søkte beskyttelse i kirkene
I tillegg var det mange menigheter og kirker som åpnet dørene sine for kirkeasylanter – blant annet domkirken. I det hele tatt gikk menighetene den gang, som nå, i bresjen for å hjelpe de som sto i fare for å bli sendt ut.
- Det var et stort folkelig engasjement, sier Aslaug Austbø, prest i Stavanger Domkirke og som den gang engasjerte seg sterkt i asylantenes sak – som nå i dag – hvor hun står på for å hjelpe de papirløse som har mistet skattekortet og dermed jobben og mulighetene til å forsørge seg selv.
Flyktningene som Margaret Sanner skjulte i sitt eget hjem på 90-tallet måtte være stille for å ikke vekke mistanke hos naboene. Først etter mørkets frambrudd turde Sanner ta dem med seg ut.
Kommentarer