Intern strid og konflikter er ikke særlig uvanlig ved norske universiteter og høyskoler.
I en arbeidsmiljøundersøkelse ved Universitetet i Stavanger fra tidligere i år oppgir nærmere 10 prosent at de er blitt mobbet på jobb det siste halvåret.
I fjor oppga over 12 prosent av de vitenskapelig ansatte ved humanistisk fakultet ved Universitetet i Oslo at de hadde blitt utsatt for mobbing.
På en gjennomsnittlig norsk arbeidsplass er tallet 4,5 prosent.
Hvorfor konflikter?
- Etter åtte år som rektor fant jeg at den lærdom jeg satt tilbake med var at jo høyere den gjennomsnittlige teoretiske intellingensen er i en organiasjon, desto vanskeligere vil den ha for å styre seg selv, svarer Inge Lønning, tidligere rektor ved Universitetet i Oslo.
- Dette er ikke bare ment som spøk. Det har en kjerne av sannhet i seg, sier han.
Ifølge Lønning vil det akademiske personalet ha tyngden på teoretisk intelligens, noe som ikke alltid er sammenfallende med praktisk intelligens.
- Den akademiske diskusjonen foregår under evighetens synsvinkel. Der finnes ingen endelige svar. Min erfaring er at veldig ofte i universitetssystemet forveksler man dette med løpende avgjørelsesprosesser der vedtak må treffes, sier han og legger til:
- Dermed blir det ofte slik at vedtak ikke blir betraktet som bindende. De blir betraktet som en ny arbeidshypotese som man kan begynne forfra på og diskutere på ny.
Folk slutter ikke
Forfatteren Helene Uri har skrevet om intriger og kameraderi blant akademisk ansatte i romanen «De beste blant oss» fra 2006. Boken lå på bestselgerlisten i ett år.
- Under og etter arbeidet med boken tenkte jeg mye på hvorfor universitetssektoren er mer utsatt enn andre typer arbeidsplasser. Noe av årsaken tror jeg er at det er sjelden folk slutter. De blir til de går av med pensjon.
- Det kan tolkes som at folk trives, men jeg tror ikke nødvendigvis det er forklaringen. Har man i en årrekke arbeidet ved et universitet, er man så spesialisert at man er diskvalifisert for annet arbeid, mener hun.
At ansatte blir på den samme arbeidssted i år etter år slik at det er lite utskifting av ansatte, gir grobunn for konflikter som får ulme og gløde over år.
- Har man hatt en eller annen konflikt på et eller annet tidspunkt, så har man forskjellige leire. Så holder man det gående i årevis fordi ingen slutter. Andre bedrifter har større utskifting blant de ansatte, sier Uri.
På hver sin tue
I tillegg er konkurransen mellom de vitenskapelig ansatte stor: Først for å få stipend til doktorgrad, så for å få fast stilling og deretter for å få penger til forskning.
- Det er alltid for få stillinger og for lite penger. I mitt gamle fagfelt var det forbausende lite samarbeid. I stedet ble man sittende på hver sin tue med soloprosjekter. Akademikere er redde for å dele i frykt for å få for lite selv, sier hun.
Uri var tidligere førsteamanuensis i lingvistikk ved Universitetet i Oslo.
- På det tidspunktet hadde jeg bestemt meg for å skrive. Dårlig arbeidsmiljø er i alle fall halve sannheten bak min oppsigelse. Jeg hadde prøvd å løse konflikten, men fant til slutt ut at jeg ikke gadd mer, sier Uri.
Hun håper systemet er under endring - samtidig er akademia et tungrodd og gammeldags system, ifølge henne.
- Det er absolutt et ledelseproblem. Blant annet får ansatte altfor sjelden en klapp på skulderen, sier Uri.
Inge Lønning tror ikke universitetsfolk er snillere eller slemmere enn folk flest.
- Men når mange fagmiljøer er veldig små, vil personkonflikter i et sånt miljø ofte lamme hele miljøet. I noen tilfeller kan sterke spenninger mellom personer ha ringvirkninger som gjør at hele systemet lider, sier han.
Kommentarer