Redaksjonene mener kanskje de sprer kåtskap og glede, men det er fordi de tror kåt er en forkortelse for Kåringer, Årsoversikter og Tilbakeblikk. I grusomme overdoser dopes leserne ned med lister over årets kommunestyrerepresentant, årets beste nynorske tungmetallplate, årets beste kvinnelige tresteghopper og årets beste Sponheim-sitat («- Jeg er ingen psykolog»).
Litteraturanmelderne setter opp lister over bøker bare de har lest, mens sportsjournalistene rangerer de fem beste lyskestrekkene i 2008, og får kjeft fordi det bare er menn på listen, som om kvinner ikke har lysk. Det er ikke alltid de har lyst, men lysk har de.
ALT KÅRES; den verste aksjemekleren, den gjeveste budeien, den største konkursen, den korteste forlovelsen og den fineste bygda (vanligvis én som er omtrent ferdig fraflyttet).
Som om ikke dette var sovepille så det holdt, kommer årsoversiktene: Hvor mange branner som involverte Grandiosa stekt med plasten på, hvor mye eksport av Jarlsberg pr. innbygger, hvor mange sinte leserbrev pr. 1000 kroner i bompenger, hvor ofte var Siv Jensen rystet og sjokkert i forhold til gjennomsnittet for de ti foregående år, hvor mange klubber trente Tom Nordlie i løpet av sesongen?
OG SOM DET ultimate byssan lull: Tilbakeblikkene. Husker dere at det var sol i juli? Her er stoppskiltet som ble kjørt ned av en traktor i februar. Se om igjen høydepunktet fra 0-0 kampen mot Ålesund. Kan vi friste med et gjensyn med KrFs fylkesårsmøte?
Side etter side etter dobbeltside med gamle bilder, gamle nyheter og gamle konflikter, alt for at leserne skal kunne gjøre opp et slags mentalt regnskap over året som svant. Men har leserne en slik regnskapsplikt? For ikke å snakke om lyst. Ordet regnskapslyst brukes vel for første gang her og nå?
Den uendeligheten av kåringer, årsoversikter og tilbakeblikk som har preget norske aviser siden andre søndag i advent, lages ikke av seg selv. Journalistene legger tips og tanker til side for å bla seg gjennom gamle aviser, gjennomsøke arkivene og pirke seg i tennene med binders, mens de lurer på om Amy Winehouse skal inn på femte eller sjette plass på listen over årets skandaler. Arbeidsdagene fylles ikke med avsløringer og kritikk, men med nostalgi og kavalkader. Krisene ruller videre, på børsen og i Gaza, i Darfur og i regjeringskvartalet, men den fjerde statsmakt lar dem rulle, og anretter i stedet 24 sider med bilder leserne har sett før.
DENNE VOLDSOMME trangen til å ordne det forløpne år i rubrikker og på lister er kjønnsbestemt og skyldes at det ennå er en overvekt av menn i redaksjonene, og at de kvinnene som er der, tror at mennene vet hva de holder på med. Mannens hjerne er forutsigbart som en fredagskveld på NRK. Han ordner sitt liv og sine drømmer i rankinglister og enkle oversikter, mens kvinnens hjerne er organisert etter samme arkivsystem som hennes håndveske. En kvinne som står meg nær (nr. 1 på alle rankinger de siste 24 år), sa engang: – Jeg kjenner New York som min egen veske, jeg roter rundt og finner ingenting.
Spør en mann om hvordan han har det, så får du en kåring: 1. Det går mye bedre nå etter at jeg fikk den nye høytrykksspyleren, 2. Det er bare tre måneder igjen til første serierunde, og jeg har ennå ikke fått sesongkortet, 3. Jeg er litt bekymret for clutchen. 4. Det er kanskje blitt litt stusslig etter at kona stakk av.
SPØR DU EN KVINNE om det samme, får du et seminar hvor ondskapen i verden, mannens uvilje til å snakke om følelser og de overdrevne løftene til Omo Colour blir rotet sammen uten noen form for maskulin struktur.
Den flere uker lange suspensjonen av normal nyhetsvirksomhet skyldes altså et maskulint behov for systematikk, samt alminnelig latskap mot slutten av et arbeidsår. Det er mye enklere å klippe og lime enn å tenke nye tanker (de to foregående avsnittene har jeg faktisk klippet fra en ti år gammel petit, betrakt dem som et tilbakeblikk).
Så, hva kunne vi gjort i stedet?
EN VELKOMMEN avveksling kom med årets siste nummer av det britiske, lett venstrevridde uketidsskriftet New Statesman. De så seg også bakover (mannlig redaktør, mannlig skribent), men det mest interessante oppslaget var en serie artikler under overskriften «30 ting å feire i 2009» (redigert av en kvinne). En kåring dette også, selvsagt.
Men de rangerte i hvert fall håpene om noe nytt og spennende, som at det krigerske Balkan finner sin plass i EU (nr. 12), at Barack Obama vil bli karakterisert som noe annet enn den første svarte presidenten i USA (nr. 13), at Oslo-konvensjonen mot klasebomber blir ratifisert (nr. 3) og fangeleiren på Guantánamo stengt (nr. 23). At England kvalifiserer seg til fotball-VM i Sør-Afrika (nr. 20), faller åpenbart i kategorien for ønsketenkning.
Et annet alternativ er kanskje mer radikalt, men du verden hvor befriende det hadde vært om en viktig norsk avis sent på året 2009 bestemte seg for å bruke alle sine journalistiske krefter på nyheter, analyser og kommentarer av døgnets begivenheter og overlot revisjonen til revisorene.
Kommentarer