Det var selvfølgelig ikke «kristenfolket» som sto med israelske flagg utenfor Stortinget torsdag ettermiddag. Så var det da heller ikke den store hvite flokk at se, men et par hundre innbitte tilhengere av det ubibelske prinsipp om ti liv for et øye, en rasert by for en tann.
Når de såkalte Israel-vennene ser i kamera og forsikrer om at de til sin siste pust skal bidra til å holde det Gud har lovet, kan det være lett å tro at de gir uttrykk for en utbredt holdning blant kristne nordmenn. Det er akkurat like feil som å tro at Hamas er representative for muslimske nordmenn. Det er den optiske effekten av mediefokusering som får det skjeve til å bli rett og det lille til å bli stort.
Bevisst journalistikk
Den Norske Kirke, de store frikirkene, Mellomkirkelig Råd, Kirkens Nødhjelp og andre tunge institusjoner i den norske kristenhet tror ikke at bibelske løfter rettferdiggjør bombing av palestinske bolighus. De bekjenner seg ikke til et menneskesyn som veier ett israelsk liv mot 80 palestinske, og ingen steder kommer dette bedre til uttrykk enn i Vårt Lands dekning av krigen i Gaza.
Det har vært en studie i reflektert og bevisst journalistikk å følge Vårt Land fra de første bombene falt i romjulen. Mens mange andre framstilte det israelske angrepet som en spontan og forståelig reaksjon på at Hamas brøt våpenhvilen, skrev Vårt Lands samfunnsredaktør, Erling Rimehaug, som en av de første i norsk presse, at Israel hadde planlagt operasjonen i Gaza i et halvt år og at landets myndigheter bare hadde ventet på en anledning til å angripe.
Han skrev også at det var en illusjon å tro at Mahmoud Abbas kunne gå inn og fylle et eventuelt tomrom etter et knekket Hamas. «Det er neppe politisk mulig for Fatah å komme tilbake til Gaza i sporene etter israelske tanks. Det finnes knapt noen palestiner som vil kunne overta på israelsk nåde», skrev Rimehaug. Han siterte også den israelske historikeren Tom Segev: «Israel har alltid trodd at de ved å påføre palestinske sivile lidelse, kan få dem til å gjøre opprør mot sine ledere. Det har alltid vist seg å slå feil.»
Klar Israel-kritikk
I de 12 dagene som er gått siden denne kommentaren ble trykket, virker det som om Tom Segevs ord har vært normgivende for Vårt Lands reportasjer og kommentarer. De har konsekvent vist hva krigen betyr for de palestinske sivile. Tonen i reportasjene har vært kritisk mot Israel og sterkt bekymret over den tiltakende lidelsen. Lederartikler og kommentarer har terpet på budskapet om at det ikke finnes noen militære, bare politiske, løsninger på konflikten mellom Israel og palestinerne. Førstesidene har vært fylt av tydelig omsorg for de sivile palestinerne. Mandag i denne uken var hovedoppslaget et intervju med nødhjelpskoordinator i Røde Kors, Ola Skuterud. Over et bilde av framrykkende israelske tanks, lød tittelen: «Har flyktninger som mål». Dagen etter var førstesiden dekket av et bilde av en såret palestinsk guttunge som ble båret inn på sykehuset i Shifa. Tittelen var: «Vet ikke hvor de skal flykte». På lederplass har avisen støttet linjen som utenriksminister Jonas Gahr Støre har fulgt, ikke vinglingen til KrF-leder Dagfinn Høybråten eller det kyniske stemmefisket til Siv Jensen.
I de første tiårene av sin eksistens var Vårt Land en usvikelig ambassadør for Israels sak. Ennå mens jeg selv jobbet der på 1980-tallet, var det ikke mulig å skrive et skjevt ord om Det hellige land uten at leserne gjorde opprør. Og Vårt Lands lesere var tilbøyelige til å si opp avisen med formuleringer som: «Hevnen hører Herren til, men det er søtt å få være med på den.»
Vårt Land har tatt valget
Noe har skjedd, og i en ny kommentar torsdag forklarer Erling Rimehaug hva dette er: «Opprettelsen av staten Israel i 1948 ble av mange opplevd som oppfyllelsen av Bibelens profetier, og lenge var det en selvfølge for norske kristne å stå last og brast med Israel gjennom tykt og tynt. I resten av befolkningen svant støtten til Israel hen på 80-tallet, men blant de kristne sto Israel fortsatt sterkt. Det var først på 90-tallet at det ble mer vanlig å også ha syn for palestinernes nød og rettigheter.» Rimehaug, som har skrevet Kjell Magne Bondeviks biografi, og kjenner KrF innenfra og ut, forstår KrFs dilemma når partiet forsøker å favne både de brede kirkemasser, som gjennom KFUM, Kirkens Nødhjelp og Mellomkirkelig Råd har forstått at den gode samaritan i dag solidariserer seg med befolkningen i Gaza, og på den andre siden de gjenværende beinharde tilhengere av teorien om det utvalgte folket som er kalt til å svinge Guds sverd.
Kløften mellom disse to gruppene er i ferd med å bli uoverstigelig, og KrF blir nødt til å velge. Vårt Land har allerede valgt, noe som blir tydelig når Rimehaug skriver: «Israel er ikke Guds representant her på jorda... i en verden der stadig flere vil gjøre Israel til et utskudd, kan landet trenge venner som ikke holder fast ved vennskapet fordi de er enige i alt, men fordi Israel har de samme rettigheter som oss andre - verken mer eller mindre.»
Ut fra denne forståelsen, som bryter kategorisk med den gammeltestamentlige teologien til den gruppen som Fremskrittspartiet frir til, har Vårt Land utviklet en journalistikk om Israel som burde gjøre kristenfolket stolt av det gamle slagordet som de ble oppfordret til å klistre på postkassen: «Vårt Land - min avis!».
Kommentarer