Døråpner til musikken

- Han har sortert innspillingene etter utøver og ikke komponist. Skjønt det gjelder bare deler av samlingen her i Bjergsted terrasse. Her står 19 ulike utgaver av Beethovens opera Fidelio, kun få dubletter, og der Fartein Valen, Caruso, Verdi. Mange hyllemeter. Og dette er ikke engang alt. Instrumentalmusikken står ikke i dette rommet, men på avsatsen ovenfor. Nesten alt er klassisk. Mozart i alle varianter, Skrjabin, alle slags innspillinger med Flagstad, Richter og hvor skal en starte, hvor i all verden skal en starte å se, kikke, føle på platene, og viktigst av alt: Hva skal en begynne med å høre? For til sommeren får du anledning til å komme innom her og lytte, og endatil for en rimelig penge få kopi av musikken der kopirettighetene ikke lenger er aktuelle. KLASSISK: 100.000 LP-plater, hvorav halvparten fra Dørumsgaard. 40-50.000 ulike 78-plater. 10.000 spolebånd med radioopptak, 5000 musikk- og videokassetter. Mer kommer til. - Den som har mye får mer. Arne Dørumsgaard flyttet fra Norge i protest mot behandlingen av Kirsten Flagstad, og har ikke vært i landet siden 1950. Nå bor han i Marzio i Italia. Men musikksamlingen har altså havnet her i byen, og er grunnstammen i utvalget ved Norsk lydinstitutt. Jacqueline von Arb kan også sies å være litt musikkinteressert: - Mor sa at da jeg var liten satt jeg foran radioen og skrudde. Jeg stoppet da jeg kom til klassisk. Og kom det noe annet, protesterte jeg. Men jeg har jo selvsagt også vært tenåring og skrudd av om det kom klassisk. Hun var nå ikke helt utenfor. - Jeg spilte piano gjennom hele oppveksten. - Ble du tvunget til det, eller var det frivillig? - Nei, jeg likte det. NORGE: Egentlig skulle ikke Jacqueline von Arb ha vært her i det hele tatt. Ikke engang i Norge. - Jeg er sveitsisk, men jeg har bare bodd seks år i Sveits, fra jeg var seks år til jeg var 12. Hun begynte å studere språk ved et universitet i USA i 1981, og ble utvekslingsstudent til universitetet i Wien. Tiden brukte hun stort sett til å se seg om i land i Europa som hun ikke hadde vært i før. - Jeg kom til Roskildefestivalen og møtte noen nordmenn. De spurte om jeg hadde vært i Norge. Det hadde jeg jo ikke. Halvveis på spøk spurte jeg om de hadde plass i bilen. Det hadde de. Og dermed ble hun med opp hit til Norge, til Narvik og Lofoten. - Jeg falt pladask for den norske væremåten. Hun hadde bodd såpass lenge i USA og med en følelse av at du hele tiden måtte vise at du kunne noe for å være noe. Her var det ikke slik. - Det var en befrielse fra det å prestere. Her blir du satt pris på ut fra den du er istedenfor ut fra det du kan. Rett nok kan janteloven gå i feil retning, på bekostning av individualiteten, men man må finne den rette balansen selv . MUSIKK: I Lofoten den første sommeren underholdt hun på rockefestival med å spille gitar på parkeringsplassen. I det hele tatt livnærte hun seg ved å spille gitar mens hun reiste rundt. - Universitetet holdt på å kaste meg ut. De mente visst jeg ga dem et dårlig rykte. Men hun fullførte en bachelor i Iowa på tre år og reiste så for å utforske Norge, bare 20 år gammel. Siden 1984 har hun bodd i Norge. Resten av familien bor i California. Nja, det er nå ikke helt sant, for hun har funnet seg en mann fra Hinna, som nå er en del av det som forankrer henne til Stavanger, med tre barn, kjempegodt nabolag på Ormøy og utsikt mot Stavanger, Hommersåk og Tau. Men først havnet hun i Trondheim, der hun egentlig skulle gå på språkkurs. - Jeg hadde lært norsk av å lese en norsk grammatikk før jeg kom hit. Og jeg lærte mer norsk av å jobbe på pizzeria enn å gå til forelesningene. Siden hun spilte piano, ble det til at hun søkte musikkonservatoriet. Opptaksprøven resulterte i tilbud fra tre ulike. EKSOTISK: - Skulle jeg først studere i Norge, skulle jeg gjøre det på et eksotisk sted. Hun valgte Tromsø, og ble der i fire år. Det var eksotisk, og hun likte seg der, men jobb kom hun hit til Stavanger for å få i 1989. Dessuten fantes det volleyballag her, så hun spilte noen sesonger på Sandnes. - Jeg har NM. I benkesliting. Stillingsannonsen lovte turer til Italia, og hun har truffet Dørumsgaard der ved flere anledninger. - Jeg kunne en masse språk, og det var ett av kriteriene. Foruten norsk og sveitsertysk snakker hun tysk, fransk, italiensk, spansk og engelsk, og det kommer godt med. Mange av innspillingene er fra sveitsisk eller italiensk radio, og enkelte av dem er ikke merket med hva det er: - Noen ganger må du være litt detektiv. Hun sitter for eksempel med gamle programblader for radio og sammenligner med innspillingene. - Sveitsisk radio hadde bare rettigheter til å sende programmer to ganger. Deretter spilte de over båndene. Enkelte ting finnes kanskje ikke i andre eksemplarer. - Samlingen er jo av interesse internasjonalt? - Ja, Stavanger har en juvel! SAMLINGEN: Her finnes innspillinger der Grieg selv spiller piano og en der Nina synger mannens stykker, her er en innspilling fra 1895, men også sjeldenheter som radioopptak av debutkonserten til Anne Sophie Mutter og vinnerkonserten til Ole Edvard Antonsen i Genève. Hit kommer folk med samlinger som statlige institusjoner ikke har hatt plass til. Skatt på skatt gjemt i esker. Forskere kan kose seg med spesialtingene i de katakombene. Alt er videoovervåket og med alarm. Luftanlegget er spesiallaget for at platene skal holde seg. I kjelleren finnes kjølige og tørre rom for lydbånd og 78-plater. Her oppe finnes et auditorium for små konferanser, og her finnes et lydisolert rom som ikke skal brukes til å sperre inne og banke opp publikummere som kommer innom og setter sjokoladefingerflekker på Donizetti fra 1930-årene, men bare for å digitalisere de eldste opptakene. Samarbeidet med HiS er godt. VOKSER: - Jeg har funnet ut at jeg passer best til å jobbe i kulissene. Blant annet drev hun Kammermusikkfestivalen i tre år, frikjøpt fra jobben her. Det første året fikk hun bare en pose kvitteringer fra året før. Organisering måtte til, mens Truls Mørk tok seg av det musikalske. Siden har hun vært frivillig i både ICMF, sandvolleyen og MaiJazz. Men nå er det her hun bruker tiden. Som eneste heltidsansatte er det klart at det ikke går an å få tid til alt. Hun har ikke lenger tid til å katalogisere, og det alene ville ha gitt henne arbeid resten av livet. I tillegg skal hun administrere, bestille møbler, pakke ut, sette på plass, passe økonomien. Kjedelige ting. - Men det er jo morsomt å se at det vokser fram. Kommunen har gjort dette mulig gjennom tilskudd. Lydinstituttet, altså von Arb, legger ellers opp til at det skal gå an å bli med i en forening som er tilknyttet samlingen. Foreløpig står mye i kasser, men hun og gode hjelpere må bli ferdige til den offisielle åpningen av de nye lokalene den 5. juni. - Det er mest snorklipping, men det blir åpent hus dagen etter. Den egentlige åpningen med faste åpningstider er ikke før 31. august. - I tide til skolestart? - Ja, det blir kjekt å endelig kunne vise dette frem for publikum.