I alle landets menigheter i Den norske kirke fylles kirkene julaften av tusener som ellers sjelden eller aldri går i kirken. I folkerike sokn må det til både to og tre ekstra familiegudstjenester for at alle skal få en kirkelig inngang til julehøytiden.
Slik er det ikke i Bymenigheten i Sandnes, tidligere Lundehaugen menighet, som i snart ett år har vært en menighet innen Kirken, men uten omland. Jo, da, til de to julegudstjenestene i Ganddal bydelshus kommer det flere enn vanlig, men ikke som ellers i landet.
– Vanligvis er vi cirka 300 på vanlige søndagsgudstjenestene, men på julaften pleier det å komme rundt 450, sier Helge Standal, menighet-gründeren som straks er ferdig med sin tjeneste. Denne julaften deltok over 500.
– De fleste er altså kirkevante?
– Prosentvis flere enn i andre menigheter, men ganske mange, spesielt fra Ganddal, kommer for anledningen også, svarer Standal.
De to julegudstjenestene i Bymenigheten i år fulgte mønsteret med «mer ettertenksomhet, sang, musikk og lys», som Standal beskriver dem. På sett og vis kunne de også minne om en forestilling – en sammensatt, men helhetlig presentasjon av julebudskapet gjennom mange, entusiastiske og frimodige frivillige aktører i alle aldre i ulike roller, både på scenen og i kulissene:
Med korgruppen Team akkompagnert av piano, elbass, elgitar og slagverk. De fem sangerne både sang og var forsangere i allsangen.
Med en prest, Gøran Byberg, som fortalte legenden om lysene kalt «fred», «tro» og «kjærlighet» som sloknet fordi menneskene er som de er – men som ble tent igjen fordi det fjerde lyset, «håp», tente dem igjen ved hjelp av et barn.
Med drama, der Elisabeth, den gravide moren til døperen Johannes møtte tenåringsjenta Maria som også var blitt gravid og ikke riktig kunne forstå sammenhengen i det engelen hadde sagt, at hun bar «den høyeste sønn» i magen, et barn som skulle «få et kongedømme uten ende».
Med dansere som forsterket «Å, kom nå med lovsang», og som mot slutten dramatiserte «En rose er utsprungen/Det har ei rosa sprunge» til et aldeles nydelig og enkelt jazzinspirert pianoakkompagnement.
Men fire småjenter som mot slutten ledet en sekvens med allsang av julesanger.
I prekenen sin over temaet «Så enkelt å stille kom Gud til vår jord» pekte prest Gøran Byberg først på hvordan reklamen er med og former juletiden («Opplev julen på Kvadrat», El-kjøp redder julen», «Jul med 30 dagers returrett»).
Og så kom tv-reklamen «Doffen har daua» på det store lerretet, den om guttungen som har gjennomskuet de voksnes lureri når gullfisken ikke lenger er i livet, den som ender med meldingen om at det enkleste er ofte det beste.
– Slik er det med Jesus også. Han kom til jord i all beskjedenhet, i en stall med flere dyr enn mennesker som vitner. Og slik virker han i dag også, ofte enkelt, stille og uventet, forklarte og beskrev han med eksempler fra alminnelig, norsk hverdagsliv.
Og her var det ingen høytidelige, prestelige fakter med «liturgisk stemme» fra en talerstol. Byberg hadde prestekjole på, men sto ledig på scenekanten i bydelshuset på Ganddal med kult fippskjegg og la ut på sitt vanlige talemål.
Og kanskje oppsummerte dette «det enkleste e’ gjedda det bestet» også mye av særpreget til denne spesielle «menigheten uten land».
En annen ting som definitivt er annerledes, er at Bymenigheten ikke har noen høytidsgudstjeneste første juledag – som jo er selve helligdagen i julen, den med rødt tall i kalenderen.
– Måten vi holder våre gudstjenester på inkluderer så mange, rundt 30 mennesker hver gang, at vi ikke makter mer enn to gudstjenester på julaften. Skulle vi gått i gang på formiddagen første juledag, måtte vi ha hatt 30 til, og det har vi ikke, forklarer Helge Standal.
Kommentarer