Urørt av barnehender?

Vi er ventet.

Direktør Siva Bodapati må være vant til å ta imot gjester som reiser i luftkjølt kupé på Chennai Express. Han har stilt seg opp på perrongen der det endeløse toget pruster seg inn på Kuppam stasjon - akkurat der førsteklassevognen stopper.

- Velkommen, smiler direktøren, i løs skjorte, og viser vei gjennom stasjonsbygningen og ut til en ventende bil.

Aftenbladet har invitert seg selv på besøk til Archean Granites Private Limited, den indiske steineksportøren som Stavanger kommune har kjøpt 10.000 tonn håndhogd granitt fra, stein som er blitt nytt utegolv på Torget. Kuppam Grey heter den, og er verdenskjent i bransjen. Archean Granites, som markedsfører seg på kvalitet, kundetilfredshet og punktlig levering, ble valgt foran en indisk konkurrent som var billigere. For Stavanger er prislappen 22,9 millioner kroner.

Alt var såre vel. Så kom Erling Borgens tv-dokumentar «De fattiges plass». - Stavangers befolkning skal vite at de tråkker på blodflekker fra fattige mennesker i Kuppam når de går på steinen, sa miljøaktivisten P. Madhavan mens kamera gikk i Kuppam og filmet unge gutter som satt og hogde granitt.

- Kake? sier direktør Siva, vi sitter på Archean Granites lille kontor og har fått kaffe.

Barnearbeid er forbudt i India. «Barn» er definert som «person som ikke har nådd 15 års alder» og «arbeid» som lønnet eller ulønnet innsats som kan skade barnet.

Barnearbeid er likevel så utbredt at en skog av frivillige hjelpeorganisasjoner har hendene fulle. Folketellingen i 1991 viste at 14,2 millioner indiske barn jobbet. Aktivister hevder at 100 millioner er et riktigere anslag.

Siva Bodapati er ikke glad for Erling Borgens dokumentar. Norge utgjør hele 20 prosent av Archean Granites eksportmarked. Nå lurer Stavanger kommune plutselig på om de er blitt lurt - de fikk jo på forhånd skriftlig erklæring fra selskapet om at det ikke var barn involvert i produksjonen. Siva har forsøkt å dempe uroen. Kommunen har fått fødselsattester på de yngste guttene i dokumentaren.

De var 15 og 17, ifølge Archean Granites.

Verken navnet på disse guttene eller de 600 andre hoggerne står på lønningslistene som Siva viser oss; for hoggerne er dagarbeidere, ikke ansatte. Bare arbeidsledernes navn står på listene, de får pengene og fordeler lønna på arbeiderne hver lørdag. Hver leder har rundt 20 mann under seg, forklarer Siva.

- Dere vil vel se hoggestedene? sier han, og gjør samtidig oppmerksom på at Kuppam denne uken feirer hindugudinnen Gangamma. Derfor jobber nesten ingen.

Ved Gudupalli Road henger Archean Granites-skiltet på et fyldig tamarin-tre som svaler den hete lufta. Stedet er en av sju hoggeplasser Archean Granites leier i Kuppam. Her filmet Borgen de unge guttene som satt og hogde granitt. Men Stavanger-steinen har ikke vært innom denne hoggeplassen, ifølge selskapet.

- Vi vil gjerne treffe guttene, sier vi.

- Javisst, sier Siva.

Ikke et barn i sikte; heller ikke voksne. Det var denne festivalen. Men helt øde er det ikke. En smal mann stiger fram mellom steinblokkene. Siva presenterer ham som arbeidsleder. Mannen sier han har vært steinarbeider siden han var 15.

- Min far var landarbeider og veldig fattig. Han hadde ikke råd til å sende meg på skolen, sier arbeidslederen.

Men livet som steinarbeider er bra, sier han med Siva som tolk: Åtte timers arbeidsdag, seks dagers uke, og 20 rupi tjent for hver square foot ferdighogd granittoverflate. På en dag greier den erfarne arbeideren 14 square feet, rundt 1,26 m. Dagslønn: 280 rupi, rundt 42 kroner. Knappe 7000 rupi i måneden, 1050 kroner. Det er ikke dårlig på den indiske landsbygda.

- Jeg har hus med fire rom, sender barna på privatskole, har vifte, kjøleskap og tv, sier han - gjennom direktøren.

- Alle steinarbeidere har tv, smiler Siva.

Helsa er også bra, melder arbeidslederen; vi har nevnt lungesykdommen silikose som kommer av inhalert steinstøv og som kan være dødelig. I tv-dokumentaren hevdes det at gjennomsnittlig levealder i steinhoggerbyen Kuppam er 20 år kortere enn i India for øvrig.

Det kjenner han ikke til. Tvertimot. - Av dette arbeidet blir man bare friskere!

En ny skikkelse er dukket opp på hoggeplassen. Siva presenterer den bebrillete mannen som kommunens barnearbeid-inspektør. Veraiah Kasa er navnet. Han har inspisert arbeidsplasser i Kuppam i fem år og har aldri sett et eneste barn jobbe med stein, erklærer han. Kuppam lever av steinindustri, og Archean Granites har flere konkurrenter. Ifølge Siva er de fleste av Kuppams rundt 40.000 innbyggere likevel på en eller annen måte knyttet til selskapet.

I det inspektøren går, ber vi om telefonnummeret hans. Han stopper ikke, snur seg bare såvidt og roper: - Jeg har ikke telefon!

Brødrene på 15 og 17 lar seg heller ikke finne. - De er dratt til slektninger og er ikke tilbake før mandag, melder Siva.

Men selskapet har funnet en annen ungdom, Ramu Venugopal. 17 år. Steinhogger i ett år. Sier mens toppsjefen oversetter at han greier ti square feet per dag og får 4800 rupi (720 kroner) i måneden. Ramu løfter på et stykke granitt og fisker fram en støvete skinnhanske. Tar på seg et par blanke vernebriller noen rekker ham. Setter seg på huk på granittblokken og viser hvordan han pikker med hammer og meisel til steinen får den ruglete, visuelt interessante overflaten som europeerne skriker etter.

Det er kjekt arbeid, fastslår Ramu, som sier han jobber fordi han er lei av skolen.

Vamanuru-bruddet ligger utenfor byen. Siva tar oss med hit. Vi vil se Stavanger-granitt. Langs svingete landeveier der rosa bougainvillae på størrelse med plommetrær rammer inn frontruta. Til selve bruddet.

Det skal finnes rundt 40 brudd i Kuppam-distriktet. Archean Granites driver seks av dem og har ifølge Siva hentet stein til Stavanger fra to.

I Erling Borgens dokumentar sto det farlige steinstøvet i skyer rundt arbeiderne som boret granitt. Ingen hadde støvmasker, hjelm eller annet verneutstyr.

Siva avviser at disse bildene har relevans til Stavanger-steinen. - Bruddet som ble filmet, inneholder granittypen Kuppam Green og er ikke vårt. Dere har fått Kuppam Grey. Det er en type som vi ikke borer i med maskiner; vi bruker bare manuelle teknikker. Dermed blir det ikke støv. Vi har aldri hatt et eneste sykdomstilfelle av granittstøv, erklærer Siva.

Bruddet har verken tamarintrær eller andre naturlige skygger å søke dekning i. Kan det være 40 grader? Sollyset reflekteres nådeløst i den nesten hvite granitten.

Og i de kritthvite hjelmene til arbeiderne. Har de overhodet vært brukt før?

De er voksne mannfolk. - Du må forstå én ting, madam, sier en av dem, på engelsk. - Dette er ikke arbeid for barn. Her må du være sterk.

Faktisk er ingen av de 15 på arbeidslaget under 23 år. Den eldste er 32. De tjener 3000 rupi (450 kroner) i uka, sier Siva. 12.000 rupi (1800 kroner) i måneden hvis de stiller hver dag.

Alle har samme bakgrunn: - Jeg var landarbeider, men avlingene sviktet. Derfor ble jeg steinhogger.

Under hjelmene renner svetten.

Halvparten går i badesko eller sandaler. Resten er barbeinte.

Det må da være temmelig farlig, sier vi.

Tvertimot, sier Siva: - Når det regner, blir det glatt. Bare barbeint får man skikkelig grep. Vi har prøvd med vernesko, men det gir ikke tilsvarende fotfeste. Dessuten: Vi kan be dem bruke verneutstyr. Vi kan si det én gang, to, tre. Men så lenge de selv ikke føler seg komfortable, kommer de ikke til å bruke utstyret.

Dessuten skjer det ikke uhell i steinbruddet, sier direktøren. Det vil si, en og annen finger har nok brukket, til og med et bein. Men da betaler firmaet behandlingsutgiftene. Og aldri har noen mistet livet i jobben.

- Aldri. Takk Gud, sier Siva.

Før torgsteinen er blitt lastet på svære trailere og kjørt til havna i Chennai for skiping til Stavanger, har den fått sin avgjørende finish innenfor Archean Granites fabrikkgjerder i Kuppam.

Aftenbladet blir vist ordnete forhold: Arbeiderne ved maskinene som skjærer granittblokker etter mål, har hjelm, hansker, gummistøvler og øreklokker mot hvinende knivblad. Mannfolkene som filer hjørner mens støvet står, har i tillegg munnbind. Alt verneutstyret ser nytt ut.

Bak fabrikkhallene skjer håndarbeidet: Vi går etter lyden av hammer mot meisel. Klakk-klakketi-klakk. - Symfonien, smiler Siva.

Ti mannfolk - alle med vernebriller - sitter på huk på hver sin svære granitthelle som skal få håndlaget look. Det er denne ingen lenger har råd til å betale norske steinhoggere for å utføre. Det indiske arbeidslaget starter med glatt, maskinskåret overflate. Denne slår de opp, et slag om gangen. Klakk-klakk, klakk-klakk. En voksen mann kan greie to sånne heller på en dag. For det får han rundt 300 rupi, sier Siva. 45 kroner. Hvis de blir syke? Det blir de sjelden, sier mennene - direktøren tolker. Det er godt, for sykeforsikring finnes ikke.

- 50 hoggere har vært involvert i Stavanger-prosjektet det siste halvannet året, sier Siva. - Disse ti har vært særlig sentrale i avslutningsfasen.

En halv skinnhanske skal beskytte hendene som holder og bikker meiselen. Den trevlete håndflaten som en av karene hviler på ryggen, er likevel sprukken og blodig.

Tilbake i Bangalore finner vi Venkatesh Bubberjung, privatpraktiserende advokat.

- De får 12.000 i måneden i steinbruddet? Du godeste! Anerkjent minstelønn for fagarbeidere er maks 3000! Så Archean Granites betaler fire ganger minstelønn. Det er en flott nyhet!

Venkatesh Bubberjung ler så han nesten tipper av stolen i stua der han nettopp har bedt kona servere oss te. Venkatesh har i mange år slåss mot utnytting av arbeidere i stein- og gruveindustrien. Han kaller dette sin lidenskap. Det, og så kampen for rettighetene til seksuelle minoriteter, ikke minst Bangalores mange transseksuelle gateprostituerte.

Penger kan det i hvert fall ikke være som driver ham; leiligheten i tomannsboligen i forstaden er beskjeden; kontoret inne i byen pintrangt.

Jussen er en god arena for arbeidskamp, mener Venkatesh.

- Lovene er der. De blir bare ikke håndhevet. I mellomtiden gjør kriser i landbruket og utnyttingen av jordløse mennesker der, at stadig flere går til steinindustrien. Selv om betalingen er langt under minstelønn, er den bedre enn i landsbyen. Mange har likevel ikke råd til å sende barna på skolen. Mange er heller ikke vant til pengeøkonomi. Ofte jobber mannen 10-12 timer daglig for lotteri-lodd og alkohol, kvinnene og barna for å skaffe penger til mat.

Han klapper i hendene når Aftenbladet forteller om forholdene vi er vist i Kuppam.

- Selvfølgelig er alle arbeiderne glade, sjefen elsker dem og de ham. Sånn er det hver eneste gang folk drar på slike besøk. Men fjern en flik av denne fasaden, og en annen virkelighet kommer til syne: 10-20 prosent av arbeidsstokken i steinindustrien er barn. Sånn er det.

Venkatesh får høre om arbeidsinspektøren som aldri har sett et barn hogge stein. Om fødselsattestene til Stavanger kommune. Han rister på hodet.

- Granittindustrien «kjøper» arbeidsinspektører. Inspektører som prøver å gjøre jobben sin og rapportere overarbeid, umulige arbeidsforhold, kjønnsdiskriminerende lønninger og barnearbeid, risikerer både sin og familiens liv og helse, og må i alle fall regne med å bli overført til et fjerntliggende sted. Det er derfor de sier at barnearbeid ikke forekommer.

Og fødselsattester? Ny gapskratt. - Her i landet kan du kjøpe deg dødsattest uten problemer. Fødsler og dødsfall blir som regel ikke formelt registrert i India, Korrupsjon er utbredt. Hvis du vil, kan du i løpet av en dag skaffe deg attest som sier at du ble født her i Bangalore på hvilken dato du vil.

Vi har bestemt oss for å dra tilbake til Kuppam for å se stedet en dag det ikke er festival. Og en dag Aftenbladet ikke er ventet.

Med uavhengig tolk.

Vi har spurt mange om å hjelpe oss. Advokat Venkatesh Bubberjung er den eneste som vil. Hos alle andre - journalistkolleger og aktivister mot barnearbeid i Bangalore - har vi møtt stor velvilje. Men det har ikke løsnet.

- Folk er nok redde for å hjelpe dere, sier Sheila Devaraj i hjelpeorganisasjonen APSA. - En mafia kontrollerer bergverksindu- strien. Den har politiske og byråkratiske forbindelser. Folk tør ikke snakke.

Det satt langt inne, også hos Venkatesh. - Hvorfor skulle jeg stole på dere, som har latt dere vise rundt av ledelsen i granittselskapet? sa han først.

Det er etter lang samtale, og mens han ser på bildet av ei sorgløs, lita Vålands-jente i bunad som står på en håndhogd Kuppam-helle i Stavanger og vifter med flagget på 17. mai, at han ombestemmer seg.

- Barnearbeid finnes overalt her, særlig i ufaglærte jobber. Kuppam er ikke noe unntak, tvertimot. Det er fullt mulig å se, men ikke når dere drar på avtalt besøk hos ledelsen.

Han studerer fascinert et bilde av hele det nye, granittdekkete «Tusenårsstedet». - Dere måtte til India for å få et vakkert, håndhogd torg til en pris dere ville betale. I India betyr «håndlaget» stort sett at barn er involvert. Dette må folk i Stavanger innse - og bidra til å bekjempe. Kommunen bør saksøke granittselskapet, siden de, såvidt jeg kan forstå, har gitt falske erklæringer til kommunen, mener advokaten.

Erling Borgen fikk også hjelp i Kuppam. Ikke minst av P. Madhavan, miljøaktivist og fotograf. Vi når ham på mobilen; han er i Himalaya og gir fotokurs.

Madhavan sier han har besøkt nærmest hvert steinbrudd i landet. At barn er systematisk involvert i Kuppam som andre steder, er han overhodet ikke i tvil om.

Men han tror det blir vanskelig å dokumentere nå. - Etter at Borgens program ble vist i Norge, kontaktet steinarbeidere i Kuppam en venn av meg der. De sa at de var blitt advart av ledelsen mot å snakke med utlendinger. Så de er redde, sier miljøaktivisten.

Tilbake til Kuppam. Med bil tar det fire timer. Sola har rukket å klatre høyt på himmelen over det Dalane-aktige landskapet nær Kuppam. Vi har rukket å se barn jobbe med hakke og spade i grøftekantene. Venkatesh har rukket å foredra om indisk granittindustri.

- Archean Granites sier de ikke ansetter barn. Det kan godt være riktig. For den skitne jobben er det andre som gjør, sier han.

- Ingen arbeidere er ansatt, bortsett fra de på fabrikken som jobber med maskiner og annet spesialutstyr. Alle andre er dagarbeidere. De hyres av kontraktøren. Granittselskapet forholder seg bare til ham. Firmaet gir ham en sum penger for å skaffe folk til å gjøre en definert jobb og tar ikke noe ansvar for disse arbeidernes liv eller helse. Hvor mye av pengene som faktisk går til arbeiderne, er heller ikke deres sak. Hvis du hyrer under 20 personer, behøver du ikke registrere dem. Så hvem hoggerne er, verken vet de eller bryr de seg om å vite. Og der de er registrert, er navnene ofte fiktive. Så steinarbeiderne fins ikke, formelt.

Barna er enda mindre formelt til stede

- De sier det ikke fins arbeid som barn kan utføre i steinbruddet. Det er ikke sant. Voksne mannfolk bryter blokkene ut av fjellet. Men i denne prosessen blir det en god del avkapp som kontraktøren kan selge billig lokalt. Ryddingen av dette er kvinne- og barnearbeid.

- Se der, sier Venkatesh og peker ut bilvinduet på et hoggested. - Se tøy-selen som henger fra treet? Den er for små barn.

Siden barna er med foreldrene når de arbeider, vokser de så å si inn jobben. - Granittselskapet skal levere til kunden innen tidsfristen. Dermed vil kontraktøren ha en bestemt mengde stein ferdig behandlet innen en bestemt dag. Arbeidsmengden er større enn arbeiderne kan klare. Derfor trenger de flere hender. Da setter de koner og barn i gang. Fordelen er at kvinner jobber for mindre penger og unger for en slikk og ingenting. Sånn må det også være med Stavanger-steinen. Jeg tror ingenting på at 50 mann har greid en så stor leveranse. Hvor lang tid hadde de, ti år? Den må ha vært outsourcet.

Vi har stoppet ved den folksomme busstasjonen i Kuppam og plukket opp enda en guide som Venkatesh kjenner: Vijay Kumar, steinarbeider-aktivist fra lenger nord. Et solsvidd ansikt med stor bart nikker vennlig. Han fører sammen et par deformerte hender på brystet til hilsen. Sier de ble sånn da han som barn tok i et elektrisk gjerde.

Kumar har reist hele natten for å treffe oss. Han sier han kjenner Kuppam. - Jeg har intervjuet 430 barn under 16 år i granittindustrien her. 150 av dem var i alderen 10-12 år. Over 200 var mellom 12 og 14. Det begynner med at de kommer til hoggestedene med mat til foreldrene, og leker der. Etterhvert hjelper de foreldrene litt. Før de er 10, vet de hvordan det gjøres. Når de er 16, er de proffe. Flinke barn tjener 80 rupi (12 kroner) til dagen. Voksne får 120 (18 kroner) for den samme jobben, fra daggry til solnedgang.

Vi spør om Archean Granites. Det blir taust i passasjersetet foran. - Det er et farlig tema, oversetter Venkatesh.

Festivalen for gudinnen Gangamma er over. På de mange små hoggestedene under Kuppams store trær, sitter de på huk og hamrer: Voksne menn og tynne, unge gutter. Hvor unge, tro? I dag har ingen briller mot granittsplintene.

Vi stopper bare ett sted. Der gir Venkatesh seg ut for å være forretningsmann og potensiell steinkjøper fra Bangalore. Han sier vi er kunder. - Det er den eneste måten å få folk til å snakke med oss på, hevder han, men får lite ut av samtalen.

Vi blir imidlertid øyeblikkelig gjenkjent som «de som var hos Archean Granites i forrige uke». Liten by.

Vi vil se Stavanger-bruddet igjen og snor oss ut av tettbebyggelsen til vi finner stedet. Guidene nøler. Men vi forlater bilen og labber innover i landskapet, langs den støvete anleggsveien som slanger seg inn til granittkollen som har født mange tonn stein til Stavanger.

Lyse, hojende stemmer bærer i den dirrende heten. De kommer fra en liten dam innunder fjellet. Fire-fem dryppende våte unggutter er på vei opp av vannet.

Det er midt på dagen og ganske stille. Pause? De sa de hadde pause midt på dagen. Men oppi lia er det tre arbeidere.

Ingen har hjelm i dag. På føttene har de badesko.

To jobber med å spalte en diger steinblokk på en hylle i den skårne granittveggen, den tredje holder på med en blokk noen meter rett under dem. Den ene på platået er en svært ung gutt. De to dytter en stein utfor stupet, den lander buldrende få meter fra kollegaen. Da ser de kameraet. Gutten får en beskjed. Han smetter raskt bak steinblokken og setter seg innerst i et hjørne, utenfor vår synsvidde.

Badeenglene kommer gående inn i bruddet; ennå våte i håret; det gjør også en av arbeidskarene fra forrige besøk. Han hilser. - Disse guttene er gjetere, sier han fort.

I bilen igjen tar vi samme vei tilbake til byen. På hoggestedene vi passerte på vei ut, er noe skjedd.

Der sitter ennå folk og hogger granitt.

Men nå har de vernebriller på seg.

ingeborg.eliassen@ aftenbladet.no