Nylig kom Norsk Oljemuseums årbok for 2006 i postkassen. En av artiklene omhandler at det i 2006 var 25 år siden Norsk Oljemuseum ble etablert med fast styre. Ideen til museet dukket imidlertid opp allerede i 1974. Framsynte personer i Stavangers medie-, olje- og politiske miljø innså tidlig at oljeepoken ville bli historisk og at det gjaldt å sikre dokumentasjonen av den i tide. Ellers kunne den gå tapt.
I 1975 ble saken første gang behandlet av formannskapet i Stavanger, og i perioden fram til den formelle start i 1981 hadde man både styre, konservator, frivillige medarbeidere og lokaler på plass. Helt fra starten bidro entusiaster, bransjefolk, fagfolk og politikere til at gjenstander og dokumenter ble sikret. Ikke minst viktig var det at både næringens aktører og fagbevegelsen sluttet opp om arbeidet i et arbeidsfelleskap det står stor respekt av.
Dette som en opptakt til spørsmålet: Hvor bevisste er vi i Stavangerregionen på bredden i vår industrielle kulturarv? Er det entusiastene som styrer retningen for hva som blir bevart, eller er det fagfolk ved våre institusjoner?
Et eksempel kan belyse problemstillingen og utfordringene: Stavangerflints historie. Ikke fordi det er enestående, men fordi det er illustrerende.
Flertallet av Aftenbladets lesere kjenner neppe bedriften Stavangerflint AS. Den var én blant flere i en betydelig næringsklynge i Stavanger-regionen etter Den annen verdenskrig som drev innenfor industriell framstilling av keramiske bruksprodukter og med betydelig eksport. Bedriften startet produksjonen i 1949 og allerede i 1950 var statsminister Gerhardsen på besøk. Siden fulgte medlemmer av kongehuset med kronprins Olav, kronprinsesse Märtha og prinsesse Ragnhild i 1951. Deretter kronprins Olav og prinsesse Astrid i 1955.
Besøkene ble gjerne gjennomført i kombinasjon med besøk på den andre av byens industrielle stoltheter på den tiden: Rosenberg. Stavangerflint var en mønsterbedrift som byens myndigheter gjerne viste fram til prominente besøkende fra inn- og utland. Listen er for lang til å gjengis her. Det skal bare nevnes at da Sovjetunionens daværende visestatsminister Anastas Mikojan, noen år senere Sovjetunionens president, besøkte Sandnes og Stavanger i 1960, satte direktør Trygve Brekke ved Stavangerflint foten ned. Noe besøk av en statsleder fra Sovjetunionen ønsket han ikke.
I 1961 laget BBC en 20 minutters film om Stavangerflint som ble vist i Storbritannia og solgt til Tyskland, Italia, Frankrike og USA. Så tidlig som i 1954 eksporterte Stavangerflint storkjøkkenserviser til et hotell i Saudi-Arabia.
I 1968 fusjonerte Stavangerflint AS og Figgjo Fajanse AS under navnet Figgjo Fajanse - Stavangerflint AS. I 1979 ble produksjonen i Hillevåg ved Stavanger besluttet lagt ned og fabrikkanlegget solgt. Virksomheten fortsatte på Figgjo under navnet Figgjo AS. Figgjo AS har altså sine historiske røtter i to industrieventyr i Rogaland, men når Figgjo AS skal presentere bedriftens historie, har den valgt å retusjere bort den halvdelen som fram til 1979 hadde sine røtter i Stavanger. Bare fragmenter av Stavangerflints historie er blitt bevart for ettertiden. Og vi taler ikke om en hvilken som helst bedrift. Et søk på nettet for litt siden ga nesten 900 treff. Det er mye for en bedrift som opphørte for nesten tretti år siden.
I siste utgave av Stavangeren, medlemsblad for Byhistorisk Forening Stavanger, skriver lederen Hans Eyvind Næss at historiens egentlige betydning er å skape forståelse for eget ståsted i krysningspunktet mellom fortid og fremtid. For det er dette som er poenget: Historie handler også om framtiden. Det er neste generasjoners røtter og identitet som må sikres - i dag. Dessverre er det alt for mye som i tankeløshet havner i containere og går tapt for alltid.
I Stavangerregionen kan vi glede oss over at viktige deler av byens næringshistorie er godt sikret: Sjøfartsmuseet, Hermetikkmuseet og Grafisk Museum nevnt som eksempler. Ikke minst Grafisk museum er et lysende eksempel på hvor bransjens egne fagfolk tok grep for å sikre objekter og kunnskaper som var å ferd med å forvitre.
Mange selskaper har også sørget for å formidle sin historie mellom to permer, på internett eller med bedriftsmuseer. Andre har sørget for at arkivene og historiske gjenstander er blitt deponert i museer eller arkiver. Så langt alt vel. Men likevel ikke godt nok. Her er tre eksempler på viktige næringsklynger i Rogaland, som var ledende i landet i sin tid og hvor historien ikke er sikret, bortsett fra i utilstrekkelige fragmenter: Den industrielle, keramiske industri, ferdighusindustrien og redskapsindustrien
Listen kan nok forlenges betydelig og Stavanger Museum har gitt viktige signaler om skifte av fokus og hvor nettopp den teknologiske og næringsmessige arv må sikres for framtiden. Men dette krever strategi, plan og ressurser.
Den siste Kulturminneplanen for Stavanger er fra 1994. Det forventes at det skal komme en ny ved utgangen av dette året. Det skal bli spennende å se om også dette blir en plan for registrering og bevaring av fysiske kulturminner - for det meste bygninger som har nådd en viss alder - eller om perspektivet utvides til også å omfatte det som må vernes i dag av ikke-fysiske kulturminner. Digitalisering er et stikkord.
I hvert fall kan Norsk Oljemuseum ved sitt jubileum stå som et forbilde: Museet er en dokumentasjon på at for å sikre historien må man ta grep i sin samtid.
Kommentarer