Uke 43 var en ganske annerledes uke for oss i surfeklassen på Jæren folkehøgskule.
Jeg skal nå prøve å gi dere et innblikk i hvordan vår tur til Portugals kystlinje var, på jakt etter sol, varme og de perfekte bølgene.
Det er en ganske rar følelse å komme tilbake til Norge igjen. Bli mottatt av vind, kulde og ruskete regnvær og samtidig vite at vi er på samme planet når alt er så forskjellig her i forhold til litt lenger sør i Europa.
Men ikke ulikt Klepp – hvor jeg er nå – lå stranden knappe ti minutt fra huset vi bodde i.
Mellom huset og havet lå en liten landsby, litt mindre enn Klepp sentrum, med noen få butikker og cafeer.
Slitne surfere
Vi ankom huset Jan Bjarte Valsvik, vår «veileder», hadde ordnet oss for uken.
Slitne etter en lang reise, ble klassens trøtte og lange ansikter plutselig forandret til smilende og entusiastiske ansikter. Som barn som oppdager noe nytt og spennende.
Selve mottakelsen av de som bodde der var det ikke mye futt i. Det skal litt til å få surfere, liggende henslengt, fordelt på stuens sofaer til å rikke på seg.
Stilig hus
Men det var heller ikke de klassen ble så imponert av. Det var selve huset, gjennomføringen av interiøret og kunsten på veggene som var i en stil som virkelig falt i smak hos de fleste.
Alt inni huset var laget for og av surfere. En italiensk kunstner som visst nok skulle begynne å tegne for brettmerket volcom, hadde fått herje fritt for en stund tilbake og resultatet ble veggmalerier med klare assosiasjoner til surf og skateboard.
Se surfernes egne bilder fra turen her
Ny lærdom
Surferne som lå i sofaene var også surfeinstruktører, i hvert fall de fleste av dem. De hadde en surfeskole på stranden like ved og det var der vi skulle ta steget inn i den portugisiske tradisjonen for surfing.
Vi måtte renske vekk alle ferdighetene vi hadde fått i det norske farvannet og lære oss alt helt på nytt igjen. Alt fra deres måte å komme opp på brettet og ride bølgene på til hvordan man skal forholde seg til havstrømmene.
«Don't fight the nature»
«Don't fight the nature» var en læresetning vår instruktør flittig benyttet seg av.
Ikke dumt i og for seg. Vi er jo tross alt ganske små i forhold til havet.
Instruktøren, også kalt Deedee, var en kraftig og muskuløs belgisk «plugg» med et smil på lur til enhver tid. En usedvanlig god pedagog med en nesten militær kustus på oss, men med en surfers utstråling.
Moro i bølgene
Dagene var bygd opp med frokost i bakhagen i 10.00-tiden og når alle var passe mette og klare dro vi til stranden og startet første økt i bølgene.
Etter cirka tre timer, når alle var blitt passe slitne og kanskje litt sultne, gikk vi opp på en strandcafé og spiste lunsj.
Etterpå var det kanskje litt tid til soling på stranden.
Så var det uti igjen med cirka tre timer til med lek og moro i bølgene.
Yogahjelp
Da vi kom hjem til huset igjen ble det biliardspilling, surfefilmtitting og etter hvert en god middag i bakhagen.
To av dagene fikk vi også besøk av en yogainnstruktør som hjalp oss med å få nytt liv og fleksibilitet i vår slitne og støle musklatur.
Adrenalinsug
Da det begynte å gå mot slutten av uken var vi begynt å mestre de små bølgene og hvitvannet såpass bra at det var på tide med større utfordringer.
Deedee tok oss derfor med ut til de større og mer kraftfulle bølgene. Det var der jeg virkelig begynte å få følelsen av hvordan det er å surfe.
Suget og adrenalinet som pumper i deg når du dropper inn i en to, tre meter høy bølge kan ikke sammenlignes med noe annet.
Selv om man ofte faller og blir sentrifugert under bølgen får du så mye god energi når du lykkes at du ikke klarer å gi de før du mestrer å ta bølgen innover mot stranden. Uansett hvor mye bank man får av bølgene.
Konkurransetid
På den siste dagen ble det holdt to konkurranser. Den første gikk på tid og var satt opp som en stafett.
Vi ble delt opp gruppevis og første gruppe i mål ble belønnet med premier. Vi ble testet i det meste av det vi hadde lært og terpet på og alle var kjempeengasjert.
Den andre konkurransen var en individuell konkurranse – alle mot alle. Her var det to premier å vinne.
Den ene var til den som surfet best – tok den beste bølgen på best mulig måte. Den andre premien gikk til den som falt på verst mulig måte eller fikk den verste wipeouten som det også kalles.
Historien gjentar seg
Senere på dagene da det begynnte å skumre hadde vi grillfest i bakhagen, som ble den siste middagen på turen.
Det var god stemning og det virket som om alle var fornøyde og glade.
Middagen ble avsluttet med premieuttdeling og bursdagssang til Eli Skarderud, som fylte 19 år.
Ut på dagen, dagen da vi skulle reise var det ankommet en ny gruppe til huset og de fikk nok det samme inntrykket av oss, som vi fikk av surferne på sofaen da vi ankom til huset en uke tidligere.
Vi var i hvertfall slitne alle mann og om jeg ikke husker feil så lå vi der vi og, baktunge og nesten uten reaksjoner på at det var kommet nye folk.
Kommentarer