I Orvungs barndom i Mehamn i Finnmark snakket ingen om hva som skjedde under krigen med hennes grandonkel Karl A. Marthinsen.
– 50 år etter hans død, 8. februar 1995, kom jeg over en svensk artikkel med et bilde som jeg hadde sett hjemme hos morfar. Artikkelen fortalte om likvidasjonen av Norges mest fryktede nazipolitisjef. Han var morfars bror og min grandonkel, sier Orvung.
Slik startet et 15 år langt detektivarbeid for å finne sannheten om Marthinsen. De siste 10 årene har hun samlet stoff til filmen som får kinopremiere mandag.
– Det tok lang tid å overtale en rekke mennesker til å stille opp foran kamera. Også jeg trengte å modnes for å takle en så sår familiehemmelighet.
Orvungs mann, Tom Edvindsen, har fotografert deler av filmen, klippet den og vært produsent de siste to årene.
Vanskelig
Det har vært et tveegget sverd å være i slekt med en av landets mest forhatte nazister.
– Må du rippe opp i dette, undret familien, men også andre i Mehamn. Fiskeværet hadde Finnmarks største andel av nazister målt mot folketallet.
– Moren din, Kari Marthinsen, lar seg intervjue. Hvor lett var det å få til?
– Hardt. Jeg følte meg brutal da jeg måtte si at dette ikke blir noen solskinnshistorie. Hun hadde en forestilling om at onkelen havnet i Statspolitiet fordi han var dyktig, ikke fordi han var en aktiv pådriver for det tyskerne ville, blant annet når det gjaldt å frakte jødene ut av Norge.
Jødene
Omsider forsto moren at sannheten måtte fram. Marthinsen ledet aksjonen som førte til at 40 prosent av norske jøder ble sendt til Tyskland med fangetransportskipet «Donau». Samuel Steinmann som overlevde Auschwitz, deltar i filmen.
Det gjør også to dømte nazister, Helge Nyfeldt Wiig og Finn Thrana, som Orvung rakk å intervjue før de døde i 2006.
– Hos dem var det en døråpner at jeg var i slekt med Marthinsen. Samtidig har jeg møtt barn av nazister og ser hvor vanskelig det er at mennesker de var glad i, valgte som de gjorde. Jeg har blitt fôret med stoff om alt det vonde NS-folk har opplevd, og følt meg innsyltet i krav til hvordan jeg ville framstille dem.
Dørlukker
Hos andre lukket det dører at hun ville lage film om en som ble likvidert. Gamle motstandsfolk snakker minst mulig om slike hendelser.
– Gunnar Sønsteby har gjennom årene fått mange spørsmål om likvidasjoner. Ikke alle har vært like seriøse. Det tok meg seks år å få overtalt ham til å stille opp i filmen. Her har Arnfinn Moland ved Norges hjemmefrontmuseum vært en god ambassadør. Han så at jeg stilte med et åpent sinn. Det hjalp at jeg sa at hvis motstandsfolk av prinsipp tier om likvidasjoner, får konspirasjonsteorier lettere spillerom.
Være saklig
Moland tipset også om Berit Nøkleby, spesialist på norsk okkupasjonshistorie. Hun hjalp Orvung å finne arkivstoff.
– Det har vært enormt lærerikt. Hun har skrevet en biografi om Terboven og har i sitt arbeid støtt på Marthinsen i kildene. Hun lærte meg hvor viktig det er å se nøkternt på fakta, ikke synse i tillegg.
Karl A. Marthinsen har ingen etterkommere i live. Likevel har «Strengt hemmelig» skapt sterke reaksjoner i Mehamn. Mange støtter filmprosjektet, andre tar avstand.
– I tillegg har jeg kjent på skamfølelsen ved å ha en så fryktet nazist i familien. Jeg har hele tiden levd med dilemmaet: Sviktet jeg slekta mi ved å rote i dette?
– Hva hjalp deg i mål?
– Å holde meg strengt til Marthinsens historie fordi den er langt viktigere enn hensynet til familien. Innimellom har jeg lest i Desmond Tutus bok om forsoningsarbeid i Sørafrika. Det er smertefullt å sette ord på det onde som er begått, men det må gjøres for å kunne gå videre.
Kommentarer