Slik kom hun seg ut av bilen

Mandag ettermiddag er hun tilbake på ulykkesstedet nord for Jøsenfjorden. Der kunne hun plukke opp deler av bilen.

- Det er helt sinnssykt at jeg sitter her nå. Det er min feil og noen engler som jeg hadde med meg, sier Ellen Annette Gutubakken på 21 år.

Hun har akkurat fått kvittert ut en leiebil i Stavanger, etter å ha blitt utskrevet fra sykehus. Konklusjon: en forslått fot, vondt i nakken, skrubbsår og en knukket negl. Men livet i behold.

Kjørte av veien

Grytidlig mandag morgen var hun på vei hjem til Tau fra Geilo langs riksvei 13 ved Jøsenfjorden da hun plutselig havnet av veien like vest for Vardanetunnelen mellom Vindsvik og Nesvik. Den regjerende norgesmesteren i distanseridning hadde vært på stevne på Østlandet og var på vei hjem.

- Jeg husker ikke hva som skjedde, men plutselig var bilen på vei ned en skråning. Airbagen slo ut, så jeg så ingenting. Bilen slo salto noen ganger nedover, og tenkte «skal jeg ikke stoppe snart,» sier hun. Bilen stoppet ikke, men fortsatte omtrent 20 høydemeter rett ned i Jøsenfjorden.

«Er det sånn det skal ende?»

- Først forsøkte jeg å få opp døren. Jeg har åpnet den døren hundrevis av ganger, men fant ikke dørhåndtaket. Da jeg fant det, gikk den ikke opp på grunn av trykkforskjellen. «Nå dør jeg,» tenkte jeg, «er det sånn det skal ende?», men jeg beholdt roen, forteller hun.

- Jeg visste at det lå en nødhammer i bilen, og begynte å lete etter den. Det kom mer og mer vann inn. Plutselig slo bakluken opp. Bilen raste i en vill fart nedover, sier hun.

Kom ut

Ellen Anette Gutubakken har jobbet litt offshore og er dermed trent på å være under vann. Hun klarte å ta seg bakover i stasjonsvognen og ut den åpne bakdøren.

- Jeg ble dratt nedover av dragsuget, men klarte å komme meg opp til overflaten. Det var en fantastisk følelse, sier hun.

Men utfordringene var flere.

- Deretter var det å svømme 10-15 meter mot land. Men jeg ante ikke hvor jeg hadde kjørt utfor, sier Gutubakken, som bestemte seg for hvor hun trodde det måtte være. Da hun kom til land ventet neste utfordring.

Høye hæler

- Jeg måtte klatre opp en steinrøys, og kjente på hver stein for å sjekke at det ikke raste ut. På beina hadde jeg høye hæler, forteller hun.

Da hun kom opp på veien, visste hun ikke hvor hun kom fra. I lufta var det snø. Men hun var svært glad.

- Det var så befriende! Men samtidig tenkte jeg «hva gjør jeg nå? Og hvor kaldt er det,» sier hun.

- Jeg visste at jeg var fem minutter kjøretid unna ferjekaien, men var usikker på hvilken retning det var. Jeg så også lys et stykke ifra, og bestemte meg for å gå den veien. Etter kort tid snudde jeg og gikk tilbake for å være helt sikker, forteller hun.

Fant hytte

I tillegg til de høyhælte skoene, hadde hun på seg en dongeribukse og en tynn genser. For å holde varmen, gikk hun med store armbevegelser. Men etter kort tid kom hun inn i en lang tunnel.

- Jeg begynte å føle meg langs veggen, men plutselig merket jeg at det var en grøft langs kanten. Jeg måtte gå etter lydene og med hendene foran meg, forteller hun.

Men Ellen Annette gikk. Flere tunneler ventet, og hun talte dem for å kunne fortelle hvor hun hadde kjørt av veien.

Etter omtrent 3 kilometer, så jeg to hytter. En ovenfor og en nedenfor veien. Den som lå på oversiden var det mest lys i, men det var en bratt bakke opp tild en. Jeg bestemte meg likevel for å gå dit, fordi det så ut som om det var mest folk der, så jeg sprang opp bakken. Da hadde jeg gått i halvannen time, sier hun.

Takker pappa

Hun banket på døren og gikk rett inn og begynte å ta av seg sko og sokker. Da kom de som bor i hytta ut og fant fram dyne, fyrte opp i ovnen og fant klær. Ellen Anette satt en god stund og snakket med ambulansepersonell, som siden kom opp for å hente henne. På sykehuset stod et fullt team klar til å ta imot henne. De hørte på historien hennes og bekreftet at hun hadde hatt flaks.

- Da jeg gikk langs veien, var jeg veldig glad. Hadde ikke bakluka gått opp, og hadde jeg fått et dunk i hodet, hadde det kanskje ikke gått så godt, sier hun.

Først da hun fikk låne telefonen og ringe faren, kom tårene.

- Jeg har god utholdenhet og en sterk vilje. At jeg klarte å være så klar og fornuftig imponerte meg selv. Jeg har lært av pappa ikke å gi opp, sier hun.

Seg selv og englene

Mandag morgen var politiet i Hjelmeland på stedet.

- Hun har hatt uflaks med at bilen havnet delvis oppå autovernet og på feil side. Men første utfordring er at hun klarte å overleve fallet ned den bratte skrenten. Det var ikke aktuelt for oss å ta oss ned der uten klatreutstyr. Det er ikke en selvfølge at man overlever å falle 20 meter ned med en bil. Neste utfordring er å komme seg ut av bilen. Det tredje er å komme seg i land, men det er en like stor utfordring å komme seg opp. Etter det har hun klart å ta seg til folk. Hun har tenkt klart og kan nok takke både englene og seg selv, sier Geir Fatland, politiførstebetjent ved Hjelmeland lensmannskontor.

Han sier politiet fremdeles ikke har konkludert når det gjelder årsaken til utforkjøringen, men sier at det var noen centimeter snø i vegbanen da de var på stedet.

Bestefar omkom i ras

Det er ikke første gang familien Gutubakken har fått merke at Riksvei 13 kan være farlig. For to år siden, 9. mars 2010, omkom bestefaren til Ellen Annette, Ivar Gutubakken (69), i en rasulykke ved Tysdalsvatnet.

- Jeg tenkte ikke på dette i timene etter ulykken - da handlet alt om å overleve. Men tankene har jo kommet i ettertid: Det er andre gang på to år vi er blitt rammet av fjellene rundt fjorden.

Men ... denne gang gikk det heldigvis bra. Det har ikke helt gått opp for meg ennå, sier Ellen Annette Gutubakken.