– Dette var noe Elfrid Ovedal og jeg begynte å fabulere om, sier Fridtjov Jaatun, ihuga motstander mot vindpark på Tonstadsheia.
Nå har planene om å tenne varselbål fra Skrøyliknuten (synlig fra Tonstad), Mågeknuten (synlig fra hyttefelt i Josdal) og Bergehei (synlig fra Knaben) spredt seg som ild i tørt gress.
– Bare i Vest-Agder planlegges det 20 bål. Der vi ikke kommer oss opp på toppene, får vi heller finne andre bålplasser, sier Bjørn Nissen, leder i Folkeaksjonen mot vindmølleparker i Lister, til Aftenbladet.no.
Organisasjonen «Stopp rasering av kysten» har også kastet seg på vardestafetten og oppfordrer sine 24 lokallag, det nordligste i Troms, til å brenne bål skjærtorsdag.
Historisk faresignal
Leidangen, vårt første sjøheimevern som oppsto allerede tidlig i vikingtiden, ble varslet ved hjelp av bål fra det som ble kalt veder.
Fra et vedefjell var det fri sikt til neste stasjon i begge retninger. Ifølge sagaen kunne man sende krigsvarsel fra sør til helt nord i landet i løpet av sju dager.
Varslingssystemet ble ytterligere formalisert i Gulatingsloven og tatt opp igjen i Kong Christian IVs Norske Lov fra 1604. I nyere tid har nok noen forbyttet ordet vede (varselbål) med varde (byggverk i stein som markerer fjelltopp).
I nyere tid har aksjonister av ulike slag, så som EF-motstandere, tent tilsvarende varselbål når de har følt sin interesser truet.
Fridtjov Jaatun mener det er all grunn til å slå alarm nok en gang.
– Naturinngrepene som følge av Sira-Kvinautbyggingen bare er blåbær mot rasering av indrefileten i Sirdal med svære vindturbiner. Framfor masse nye vindparker i ellers urørt natur er det bedre at Sira-Kvina bygger pumpekraftverk. Så kan vi heller utveksle strøm med gigantiske vindparker utenfor kysten av Storbritannia, sier Jaatun.
Kommentarer