Jeg parkerte sommervogna ved brygga «på den yderste nøgne ø» og gikk om bord i «Kaptein Støllevik», min lille båt, for å putre av gårde til en teaterforestilling. Jeg skulle se Helge Jordal fremføre Terje Vigen. Forventningene var små, men været var bra og hvitvinen lå til kjøling på hytta, så det kunne være greit å slå i hjel litt tid med teater. Det ble en uforglemmelig opplevelse. Jeg har hørt Terje Vigen før, men det er første gang jeg har følt Terje Vigen. Helge Jordan fikk oss til å føle hvordan våre forfedre og mødre må ha hatt det den gang krig og hungersnød herjet Europa.
Jeg er ikke lettrørt, men jeg måtte tørke glassene på solbrillene flere ganger under forestillingen. Ibsens fantastiske helteepos om Terje som ror til Danmark for å hente korn til familien, men som på hjemveien blir tatt til fange av engelskmennene, ble utrolig sterkt med havet som kulisse og sola som lysanlegg. Akkurat da utspant ikke dramatikken seg i Hestnes-sundet ved Grimstad, men ved Fokksteinane utenfor Sogndalstrand.
Teater kan være gudjammerlig kjedelig. Derfor er det så deilig når alt fungerer; når skuespilleren forsvinner i teksten og blir et med personen han spiller. Det var litt rart å putre hjem i «Kaptein Støllevik» etterpå. Var det en engelsk korvett jeg skimtet i solspeilet ut av Hestnes sør for Egersund?
Arnt Olav Klippenberg
Kommentarer