• Statoils konsernsjef Helge Lund.

    FOTO: Jarle Aasland - arkivbilde

- Staten svikter folket

Jusprofessor vil ha et mer aktivt, statlig eierskap i Statoil.

Jusprofessor Beate Sjåfjell ved Universitetet i Oslo, som har spesialisert seg i selskapsrett, har lenge vært kritisk til det hun mener er en altfor passiv stat som aksjonær i Statoil. Hun er klar på at i selskap hvor staten har aksjemajoriteten, følger det også med et ansvar som aksjonær. 

- Som majoritetsaksjonær i Statoil forvalter staten aksjeeierskapet på en utilfredsstillende måte. Selv om det er styret i Statoil som skal ta vanlige driftsmessige avgjørelser, betyr ikke det at en majoritetsaksjonær skal toe sine hender fullstendig. Det er uklart om staten ikke vil styre Statoil eller om staten styrer Statoil i det skjulte, gjennom dialogmøter mellom statens representant og Statoils ledelse, sier hun og legger til:

- Dersom staten styrer i det skjulte, er det ingen akseptabel måte å gjøre det på. Vi vet ingenting om hva som foregår på disse møtene. Staten som aksjonær representerer det norske folk. Her skal folket få vite hvordan selskapet styres, mener Sjåfjell.

Les også

Olaug Svarva i Folketrygdfondet leder generalforsamlingen i Statoil.

Staten sitter ikke i Statoils styre

Den norske staten eier 67 prosent av Statoil, men er ikke representert i selskapets styre. Men nå tar Staten et lite grep.

- Hensyn til markedet?

Sjåfjell peker på at hensynet til markedet og aksjekursen kan være en medvirkende årsak til at staten tilsynelatende har valgt en passiv rolle i Statoil. Selv mener hun ikke det er et argument som holder.

- På ingen måte. Markedet kunne oppfattet en tydeligere stat som en usikkerhetsfaktor, men jeg vil si det skaper mer usikkerhet når du har en majoritetsaksjonær som enten ikke vil styre eller styrer i det skjulte. Hvilken vei går det med det selskapet framover, når den største aksjonæren ikke viser interesse for å styre. Det er en større grunn til usikkerhet, påpeker hun. 

Et annet argument som trekkes fram i debatten om den passive staten, er at skiftende politikk og regjeringer i Norge svekker Statoils forutsigbarhet. Dette mener Sjåfjell er en sannhet med klare modifikasjoner.

- Dersom staten gikk mer aktivt inn i styringen av Statoil, kunne selvsagt markedet reagert umiddelbart, men frykten for dette er overdrevet. En aktiv, statlig aksjonær vil kunne og skal faktisk følge de lange linjene som ligger i eierskapsmeldingen, i Grunnloven og i de internasjonale forpliktelsene som staten har påtatt seg. Ved å klargjøre dette, ville staten som aksjonær vise at det er den langsiktige utviklingen som er avgjørende. Ifølge eierskapsmeldingen skal staten være tydelig på at det er det lange løpet som gjelder. Problemet i dag er nettopp at staten ikke følger opp sine egne eierskapsmeldinger. Det er noe som er galt i dag når vi knapt hører retorisk forskjell på Helge Lund, Jens Stoltenberg og Ola Borten Moe.   

- Hvordan bør staten vise mer aktivt eierskap?

- Ved å bruke på sin makt på generalforsamlingen kan staten instruere styret i langt større grad enn det som blir gjort i dag. Det vil si å legge tydelige føringer for hvordan selskapet skal utvikle seg i tråd med de politiske målene som er satt.  I første omgang ville det vært naturlig å bruke denne innflytelsen til å trekke Statoil ut av oljesandprosjektet i Canada. Videre ville det vært naturlig å legge en langsiktig plan for å utvikle Statoil fra et fossilt selskap til fornybart selskap.

Les også

Staten eier i dag 67 prosent av Statoil. Fram til børsnoteringen i 2001 eide staten hele selskapet.

- Staten bør selge seg ut av Statoil

I morgen, tirsdag, holder Statoil sin generalforsamling med staten som taus eier i salen. Flere økonomiprofessorer mener det er på tide å vurdere om staten heller skal selge seg ut.

- I generalforsamlingen kunne disse linjene blitt trukket opp, slik at vi brukte ressursene til å klargjøre Statoil for framtidens energiformer. Ikke over natten, selvsagt, men en gradvis overgang. Dersom Statoil-styret ikke ønsker å bli med på dette, kan styremedlemmene stille plassene til disposisjon, så får generalforsamlingen heller velge styremedlemmer som styrer selskapet i samsvar med føringene fra den største aksjonæren. 

Klimaparadoks

Sjåfjell viser til eierskapsmeldingen som særlig pålegger staten å vise samfunnsansvar. Hun mener at staten nå forholder seg inaktivt til det åpenbare paradokset at Norge jobber for å nå klimamål nasjonalt og internasjonalt, men at dette er en politikk som ikke gjelder for Statoil.

- Det er en innebygd selvmotsigelse at den politikken staten som den største aksjonæren i Statoil i praksis støtter, er en politikk som innebærer at klimamålene ikke blir nådd. Med denne holdningen er regjeringen i ferd med å ødelegge Norges troverdighet i klimaspørsmål, sier hun.

Hun viser videre til at mens resten av verden nå endelig begynner å innse at for å nå klimamålene, innebærer det at en stor andel av de kjente oljeressursene må bli liggende under bakken, satser Norge gjennom Statoil videre på ukonvensjonelle kilder.

- Å trekke seg ut av oljesand og avstå fra boring i sårbare nordomårder, er et opplagt første skritt mot et bærekraftig samfunn basert på fornybar energi. Norge bør endre strategi her, vårt viktigste selskap kan ikke gå motsatt vei av det som er trenden internasjonalt. Skal selskapet Statoil være det siste til å skjønne dette? Spør hun.

Les også

Siste fra Økonomi

Siste saker