Fattig halvparten av livet

- En mann fra kommunen kom til meg og sa at alle andre i rekkehuset hadde hage. Så hvorfor hadde ikke jeg? Jeg trodde ikke jeg hadde lov, sa jeg, men jo da, det var visst bare å kjøre på. Så da satte vi i gang. Jeg fikk hjelp av folk fra IMI-kirken til å lage den, og den kommer til å bli kjempefin.

- Hva har du av hageredskap, da?

- Ingen ting. Det får jeg prøve å skaffe meg etter hvert. Men nå skal jeg visst få en gressklipper.

Stigmatisering

Inger Johanne Thorsen er en av de fattige i Norges rikeste by. Årsinntekten er 144.184 kroner. Inntektene og hjelpen hun mottar ligger godt under den fattigdomsgrensen som EU setter.

I Stavanger er noe under hver tiende husholdning fattig - der Inger bor, er prosenten høyere. De er ikke så mange, og de blir færre, men de er der.

De er der, og de har det tøft. Kanskje tøffere enn andre steder. Inger vil ikke klage, men «Kjersti», som har bodd i byen i 30 år, synes at utviklingen har vært skremmende:

- Stigmatiseringen, følelsen av å bli utpekt som en fattiglus som helst burde skamme seg, er blitt mer og mer følbar. Trykket fra majoriteten er blitt mer kvelende, og det er blitt stadig vanligere blant fattige å føle skam i stedet for å se på de strukturene i samfunnet som bidrar til å øke klasseskillet, et gap som er blitt større og større. Stavanger er preget av en nyrik-mentalitet, en mentalitet som ser på fattigdom som et rent personlig ansvar.

- Og i denne rike byen tror jo flertallet at alle er som dem, fortsetter «Kjersti». - Det ser vi ikke minst der barn kommer sammen. På skolen, på trening, og på andre fellesarenaer. For eksempel bør du ha bil for å kunne være med på mange av aktivitetene som blir satt i gang. De fattige viser seg da som «de som ikke har bil», de er avhengige av å bli kjørt av andre. Dermed blir vi avhengige av andre på en grunnleggende og negativ måte. Og det gjør noe med oss.

- Hadde det vært bedre å bo en annen plass?

- Ja, på mange måter. For eksempel i et lokalsamfunn med kollektive problemer, med arbeidsledighet og forfall. Der ville ikke fattige skilt seg like mye ut. For mange hadde vært i samme båt.

Isolasjon

Ingers venninne «Anne» sier at stigmatiseringen som oftest fører til isolasjon:

- Vi holder oss for oss selv, og kommer med mer eller mindre dårlige unnskyldninger for å ikke stille opp på det ene og det andre. Men grunnen er selvsagt at vi har for dårlig råd.

Inger selv sitter stort sett hjemme hver kveld. Hun går bare ut når hun må. Fotturer blir det lite av. Hun har en hjertelidelse med hyppige anginasmerter, derfor har hun nitroglyserin med seg over alt. I 1997 fikk hun hjerteinfarkt. Ryggen er utslitt, og magen trenger også medisiner.

Men hun må jo ut av og til. Hun trenger mat, hun trenger medisiner, og hun trenger luftforandring. En tur til byen med buss koster 26 kroner tur-retur, så det er ikke noe hun gjør hver dag.

- Jeg tvinger meg til å ta en tur til byen hver fredag. Da tar jeg bussen inn til byen, og går på Kiwi for å kjøpe helgetilbudet som de har på fredagene. Så tar jeg turen innom Meny på Straensenteret. Der kjøper jeg Rett i Koppen, som er billigere der enn andre plasser. I tillegg har de billige «First Price»-produkter. Så går jeg innom apoteket og får medisiner. Det er dyrt, for ikke alt jeg trenger er på blå resept.

- Hva annet bruker du penger på?

- Jeg trenger jo telefon, mest på grunn av hjertet. Så må jeg betale strøm, selvsagt, men den er dyr i dette trekkfulle huset. Heldigvis har jeg fått meg gassbrenner, så nå klarer jeg i hvert fall fyringsutgiftene.

 

Møteplassen

Gassbrenneren fikk hun fra Universitetet. Inger var med og ledet et prosjekt i regi av UiS - «Møteplassen» - et treffsted for rusavhengige og andre som strever med å få til hverdagen sin.

- Møteplassen er lagt ned nå. Det var et fantastisk sted. Og der fikk jeg se at det var mange som hadde det enda verre enn meg. Det var sjokkerende, og jeg fikk noe å tenke på.

Det er kanskje derfor hun gir noe av det lille hun har til veldedige formål - foreninger som prøver å hjelpe narkomane og hjerte- og lungesyke.

- Jeg har sagt til de som ringer og ber om penger at jeg ikke har råd, men jeg gir litt likevel.

Pc har hun ikke. Ikke tørketrommel eller oppvaskmaskin heller.

- Når eggene blir gamle, lager jeg pannekaker av dem og fryser dem ned. Jeg fryser også porsjonsposer av for eksempel kjøttdeig som jeg har kjøpt på tilbud.

Inger spiser som oftest ikke frokost. Men middag må hun ha. Hun har tidligere benyttet seg av Frelsesarmeens matpose-tilbud, men har ikke vært der i det siste.

- Nå tar de jo sommerferie der også, det er forståelig, men synd, for det er mange som er bortimot avhengige av dette.

Mistet huset

Inger har ikke alltid vært fattig. Som oftest ligger det minst én historie bak et sosialt fall som dette, og for Ingers del var det at hun skrev under på kausjonsdokumenter, og nå kommer sykdommen oppå dette i tillegg.

Hun var arving til barndomshjemmet - huset som faren hadde bygd på Byhaugen, men måtte gi det fra seg i 1986. Huset var pant da hun kausjonerte. Dermed sto hun på bar bakke, og måtte oppsøke sosialkontoret for første gang. I de 23 årene som fulgte var hun sosialklient, til hun ble uføretrygdet for to år siden.

- Jeg var selvfølgelig dum da jeg pantsatte huset. Men alle kan gjøre feil. Det skal faktisk ikke så mye til for å havne i en situasjon som min. Du trenger ikke ha rusproblemer for å være fattig.

- Skulle du ønske du var rik?

- Nei, faktisk ikke, det virker som om mange av dem får en del problemer og besvær når de eier så mye, men det skulle selvfølgelig vært fint å ha mer å rutte med.

- Hva ville du gjort hvis du plutselig fikk en masse penger?

- Det første jeg ville gjort, var nok å få meg nye tenner. De må fikses, men jeg har ikke råd.

- Hva er det verste med å ha så lite penger?

- Det verste er å aldri komme seg ut av byen. Det trengte ikke være så langt av gårde - til Sjernarøyene, for eksempel, jeg husker godt feriene på Helgøysund i barndommen.

- Kan du aldri unne deg noe ekstra?

- Det har hendt at jeg har dratt til byen en sommerettermiddag og gått inn på Hansen-hjørnet etter at jeg har handlet. Da har jeg satt meg ned og drukket kanskje to øl. Så går jeg hjem og lever litt på det. Da har jeg slått meg løs. Og jeg vet at det blir lenge til neste gang.

Inger nekter å la pessimismen ta overhånd. Hun har klokkertro på at det en gang skal ordne seg, også for henne. Nå står hun på verandaen og ser på sin seks kvadratmeter store plen. En gang skal hun få seg grill. Humøret er gratis. Det er alltid noe å glede seg over.

Det er mange som har det verre.