KOMMENTAR: Hvordan kan Anders Behring Breivik med overlegg først ta livet av rundt hundre mennesker og skade like mange andre, og så mene at han ikke skal straffes for dette? Dette er et av de spørsmålene som trenger seg på etter de ufattelige tragediene Breivik selv erkjenner å ha utløst fredag 22. juli. Det kan virke som om Breivik selv har planlagt å bruke den kommende rettsaken som en talerstol for å få forklare og begrunne sine handlinger.
Hans forsvarer Geir Lippestad har referert fra avhøret hvor Breivik ble forklart omfanget av bomben i Oslo og skuddene på Utøya: Reaksjonen hans var at det var grusomt å utføre drapene, men i hans hode var det nødvendig. Samtidig har Breivik selv omtalt seg som tempelridder og brukt tempelriddernes kors på forsiden av manifestet han publiserte på Internett like før terroraksjonene.
BAK DISSE opplysningene kan vi ane konturene av en uhyggelig logikk bak Breiviks handlinger. Han har definert seg selv som en ny type kristen korsfarer som kjemper en kamp som er grusom, men nødvendig. I dette perspektivet blir hans handlinger logiske på de premissene han selv opererer ut fra. Mange forsøker å gjøre terrorhandlingene ubegripelige, og diskusjonen om Breivik er strafferettslig tilregnelig er allerede kommet i gang. Uten å foregripe denne, må det likevel være mulig å se litt nærmere på noen av de historiske, språklige og visuelle symboler som Breivik har tatt i bruk.
De første korstogene var basert på en ideologi om hellig vold som var blitt utviklet fra 500-tallet i den kristne kirken. Tanken var at volden i seg selv var etisk nøytral, den fikk sin etiske kvalitet fra formålet med voldsutøvelsen. Raymon av Aguilar var vitne til korsfarernes erobring av Jerusalem i 1099 og skildret hauger av hoder, hender og føtter overalt i gatene og på plassene i byen, som nå var dekket med bespotternes blod, før han konkluderte med utbruddet: For en passende straff! Dersom det er Gud som straffer, blir korsfarerne uskyldige redskaper, som til og med kan juble for at Guds gjerning blir utført.
DE FØRSTE korsfarerne så på seg selv som guddommelige instrumenter for å straffe muslimer og andre i Midtøsten. Breivik beskriver seg selv som en ny type korsfarer som kjemper en nødvendig kamp mot marxisme og islamisering. Marxisme og islam fortoner seg for mange som to svært ulike fenomener, men i Breiviks verden er kamp mot marxisme og kamp mot islam to sider av samme sak.
Hvorfor valgte så Breivik ut Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) og deres sommerleir på Utøya som hovedmål for sin straffeaksjon? Ut fra Breiviks tenkning er det et logisk svar på dette også. AUF er den radikale ungdomsbevegelsen til det viktigste partiet i regjeringen. Breivik mener at her får marxismen en mulighet til politisk innflytelse i Norge. Samtidig har også AUF kjempet for prinsipper som religionsfrihet og toleranse mellom ulike grupper i det flerkulturelle samfunnet. Dermed kan Breivik framstille skuddene mot arbeiderbevegelsens ungdomspolitikere på Utøya som en forsvarshandling for å beskytte samfunnet mot samtidens to mest truende farer, marxismen og islam.
PÅ DETTE PUNKTET tenker Breivik bemerkelsesverdig likt moderne islamistiske terrorideologer, som den egyptiske Sayyid Qutb (d. 1966) og andre. De mener også at den største trusselen kommer fra dem som slipper de destruktive kreftene inn i samfunnet, følgelig blir terroren ofte rettet mot egne landsmenn som åpner for de ideene som de radikale islamistene kjemper mot. De islamistiske terrorideologene bruker også ofte en forsvarsretorikk, det islamske samfunnet regnes å være under angrep og må forsvares med alle midler. Slik kan også islamistiske terrorideologer framstille grusomme handlinger som nødvendige, slik Breivik nettopp har gjort.
Breivik synes også å ha et annet trekk felles med de islamistiske terrorideologene, nemlig det å avhumanisere sine motstandere. Bare dersom motstanderen mangler eller har liten menneskelig verdi, blir det mulig å forstå at terrorangrepene i Oklahoma, New York, Madrid, London, Oslo og Utøya kynisk kunne planlegges og gjennomføres med store antall døde som følge. De overlevendes fortellinger om Breiviks handlinger på Utøya reiser spørsmålet om hva slags menneskesyn som kan forenes med en slik atferd.
NÅR BREIVIK benytter språklige og visuelle symboler fra kristendommens historie, som korstog og kors, identifiserer han sin kamp som en kristen kamp. Mange vil se på dette som en så uhyrlig forestilling at den ikke er verd å ta alvorlig. Det vil være et feilgrep. Siden terrorangrepene 11. september har muslimer stadig blitt utfordret til å begrunne hvorfor slike terrorhandlinger begått i islams navn likevel ikke er legitime ut fra islam. Den samme utfordringen bør kristne samfunn og ledere ta opp etter disse terrorhandlingene som er begått i kristendommens navn.
I de første dagene etter tragediene i Oslo og på Utøya har kristne prester og ledere stått nær ofrene og de pårørende og tatt del i det individuelle og nasjonale sorgarbeidet på en svært synlig måte. Når tiden for ettertanke melder seg, er det også viktig å ta på alvor utfordringen om å ta konkret og grundig stilling til gjerningsmannens referanser til sin kristne identitet og ideologi.
ET SLIKT OPPGJØR er viktig av minst tre grunner. For det første har muslimske ledere stadig blitt avkrevd slike oppgjør i forhold til islamistisk motivert terrorisme, og kristne ledere bør derfor ta et oppgjør med korsfarermotiverte terrorhandlinger. For det andre er det skremmende mange kristne som benytter en lignende retorikk som Breivik gjorde. For min egen del har jeg stadig registrert slike synspunkter som Breivik har gitt uttrykk for på ulike nettsteder. For det tredje fortjener Breiviks ideologi å bli grundig analysert og evaluert, ikke så mye for hans egen skyld som for hans ofres skyld.
Kommentarer