Lárus Bragason er vanligvis en glad mann.
– OK, sier han og vender tommelen opp.
Nesten alt er OK. Hestene, sauene. Da den gamle bilen startet, fikk den et muntert OK med på veien.
Men hans nye Toyota Landcruiser starter lydløst. Og Lárus er lykkelig for at han selv har betalt bilen. Sammen med sin kone og datter bor han i kjelleren på Midhus i den sydislandske byen Hvolsvöllur i området hvor Njals saga utspant seg.
I etasjen over residerer Lárus mor, Ragnhildur. Hun sitter i den store lenestolen foran tven og strikker strømper av dobbelt islandsk garn. Ser på tv og hører radio på samme tid.
På kvisten bor forskjellige mennesker som finner veien til Midhus. Akkurat nå et barnebarn, men det kan også være danske hestejenter eller turister som kommer for å ri. På Midhus er man gjestfrie og sjeldent helt alene.
I stallen står hestene og gomler høy, og en elskovssyk vær forsøker forgjeves å bryte seg ut av sitt innelukke for å tilfredstille de brekende sauene som kaller på ham ute fra den snøkledde bakken. Det ville være synd å beskrive stallen som moderne, og Lárus Bragason fikk ofte tilbud da han var i banken:
– Hvorfor låner du ikke penger til en ny stall?
Men den 49 årige gymnaslæreren sa nei takk. Han likte så godt den gamle.
Nedturen: Lånene fløt lett fra islandske bankene, og mange lot seg friste. På veien fra Reykjavik til Hvolsvöllur står halvferdige sommerhus som symboler på den rikdommen som i noen år fikk mange islendinger til å tro at alt kunne kjøpes for lånte penger. Reiser, hus, biler, dyre klær og eksotisk mat ble hverdagen.
I oktober sprakk det. Staten måtte garantere for de islandske banker, som til sammen hadde lånt fem ganger Islands brutto nasjonalprodukt i utlandet. Den islandske kronen falt fritt og forsvant så å si fra det internasjonale valutamarkedet.
Og så ble det stille.
– Vanligvis kunne jeg høre når de jobbet på veien utenfor. Plutselig ble det helt stille. Byggefirmaet kollapset. Det var en forferdelig dag. Statsministeren gikk på tv og talte, som om det var Islands begravelse, sier Lárus kone, Stefania Ösk.
Mens mannen er på skolen, sitter hun ved symaskinen i kjelleren og syr kjoler av islandsk ull. Flotte, fantasifulle og til nesten gi bort-priser. Prisen på ull er fordoblet, så det er ikke mye Stefania tjener på sine kreasjoner.
Ungdom med bil: Mens hun sydde, hørte hun reklamene fra bankene på tv.
– Å låne penger var nærmest en formsak. Den fortalte de unge at det bare skulle kjøpe en bil og deretter komme til bankene for å få et lån, forteller Stefania Ösk.
Det tilbudet benyttet mange av Lárus elever seg av på Fjölbrautaskóli Sudurlands, som ligger i Selfoss en liten times kjøring fra Hvolsvöllur.
– I hvert fall 40 prosent av elevene har egen bil, anslår Lárus Bragason.
Den 19-årige Anna Rut Tryggvadóttir angrer bittert at hun i februar lot seg friste til en splitter ny Toyota Corolla. For å få råd tok hun opp et lån i utenlandsk valuta tilsvarende 900.000 islandske kroner. Nå skylder hun over 1,6 millioner kroner.
– Jeg arbeider på skolen og i et pizzeria for å få råd til avdragene. Men jeg er redd for å miste jobben min, og så har jeg et stort problem: Det er umulig å selge bilen. Alle vil selge biler nå, sier Anna Rut som interessert følger med på kronekursen. I begynnelsen av desember begynte den å stige langsomt igjen, men den har lang vei igjen innen den har nådd det nivået som den lå på da hun skrev under på lånepapirene.
– Den gang var det ikke noe problem. Jeg skrev under, tok bilen og kjørte hjem, husker Anna Rut, som bor en kilometer fra skolen.
Verre? De få dagene i oktober som med ett endret islendingenes selvbilde, er fortsatt det store samtaleemnet i alle hjem.
Verre etter jul: Skolens rektor, Örlygur Karlsson, mener at krisen først for alvor vil slå gjennom etter jul.
– Vi har flere elever som kanskje ikke kan betale neste semester på skolen. Det koster 7000 islandske kroner å gå her. I tillegg kommer bøker. For seks-syv moduler løper det opp i 20.000 islandske kroner, sier han.
Med den aktuelle kurs tilsvarer det ca. 1200 norske kroner. De første elevene har allerede vært på rektors kontor og bedt om utsettelse.
Armani-slutt
I et halvtomt kjøpesenter i Sellfos står en av Lárus Bragasons tidligere elever for julebasaren. Overskuddet går til trengende barn, men til tross for krisen regner Aron Hinriksson likevel med at de fleste av pengene sendes til fattige land utenfor Island. Han er lærer, og som han nøkternt konstaterer:
– Tidligere var det en dårlig jobb, nå er det en av de beste.
Selvbevisstheten hos folk på landet som ikke tok del i oppsvinget, er steget. De er blitt moderne igjen. Eliten i Reykjavik har funnet fram islenderne. For etter at det er kommet fram at det ikke var penger til Porsche og Armani, og det ville livet på Reykjaviks nattklubber, er det på en måte greit å kunne være seg selv igjen.
Færre demonstranter
Etter hvert finner færre og færre fram til demonstrasjonene foran Altinget eller Nationalbanken. I et land med kun 304.000 innbyggere er det så godt som umulig å danne to fronter. Akkurat som det er vanskelig å finne personer som kan plassere skyld og ansvar for at det brast.
Kommentarer