Å karakterisere motstanderen i stedet for å argumentere saklig, er en vanlig, om enn ikke særlig sympatisk debatteknikk. Men som regel er den ikke spesielt skadelig.
For noen år siden var det vanlig å bli stemplet som antiamerikansk hvis man opponerte mot amerikansk politikk. Det kunne de fleste tåle.
Det er atskillig verre å bli stemplet som jødehater og antisemitt fordi man er imot Israels politikk. Da knyttes du nemlig til de svarteste sider i menneskehetens historie: Hitler, nazismen, gasskamrene, jødeutryddelsen.
Dette er dette stemplet bystyrerepresentant Bjarne Bjelland nå setter på uspesifiserte deler av det norske folk. I et leserbrev i Aftenbladet i går sier han blant annet: «Det kan virke som det på nytt har utviklet seg en omfattende antisemittisme hvor jødene på nytt er utpekt som fiende.»
Dette er en uhyre alvorlig påstand, som han ikke på noen måte dokumenterer. Det eneste konkrete eksemplet han nevner, er Otto Jespersens smakløse vits om lopper og lus i gasskamrene. Den var usedvanlig dum og malplassert, men neppe noe bevis for at Jespersen er antisemitt, og den sier selvfølgelig ingenting om holdninger i det norske folk generelt.
Bjelland vet imidlertid hva denne «omfattende antisemittismen» skyldes: Norske medier, med NRKs «hissige reportere» i spissen. Bjelland sier ikke rett ut at norske pressefolk som kritiserer Israel er jødehatere, men han griser oss til og sprer stanken så godt han kan.
Til inntekt for sine påstander tar Bjelland en bok av den israelske forfatteren Manfred Gerstenfeld, som hevder at Norge er det mest Israel-fiendtlige landet i Europa.
I et intervju i Dagsavisen 8. desember i fjor tok Anne Sender, forstander i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, avstand fra Gerstenfelds påstand. Hun mener at bildet av Norge som antisemittisk er feil, og at Gerstenfeld hadde brukt «kilder i Norge som har en agenda som jeg tar sterkt avstand fra».
I en artikkel i Aftenposten 19. desember viste Per A. Christiansen Gerstenfelds tilknytning til den høyrevridde tankesmien Jerusalem Center for Public Affairs, som neppe er representativ for israelske og jødiske oppfatninger av Norge.
Det sørgelige er at Bjelland og hans meningsfeller ikke skiller tilstrekkelig mellom antisemittisme og kritikk av Israels regjering og israelsk politikk. Jeg har selv ofte kritisert Israel og synes Israels regjering er på ville veier i sin politikk overfor palestinerne, men er ellers glad i både landet og folket der. Det tror jeg gjelder mange som ytrer seg kritisk om Israels politikk, og jeg kjenner ikke en eneste norsk journalist som er det minste antisemittisk.
Det finnes nok antisemittisme både i Norge og andre land, og det er alvorlig nok. Det kan også tenkes at den øker, at antisemittiske krefter får vann på mølla av konflikten mellom Israel og palestinerne. Men hva skyldes det, da: Israels politikk eller kritikken den møtes med? Skal vi tie om Israels politikk av frykt for å nøre opp under antisemittisme?
Nei, selvsagt ikke. Og jeg tror de aller fleste er fullt i stand til å skille mellom kritikk av Israel og jødehat. Det burde bystyrerepresentanter for KrF også være.
Hva mener du? Diskuter saken!
Kommentarer