Fra maraton til rullestol
Et halvt år før Golfkrigen, sprang Ray Bristow London maraton. I dag er den britiske veteranen avhengig av rullestol.
42-åringen fra Hull husker stadig dårligere. Han har elendig konsentrasjon. Leddene verker. Han blir utkjørt av små anstrengelser. I tillegg har han flere andre «ydmykende og pinlige» symptomer som har gjort tenåringsfaren til en skygge av seg selv.
I 1999 holdt det ikke lenger med stokk. Den tidligere danse-instruktøren måtte skaffe seg rullestol. Men han har fått en diagnose også: «Golfkrig-syndrom».
Den fikk han etter blant annet tre besøk hos amerikanske spesialister. Det er fastslått at jeg var utsatt for en mengde miljøskadelige stoffer under krigen: Utarmet uran. Små doser av nervegassen sarin. Røyk fra oljebranner. Forbudte insektsmidler. Kjemiske stridsmidler. Og hemmelige og ikke-godkjente vaksiner, sier Bristow til Aftenbladet.
Ray Bristow er tilknyttet British Gulf Veterans and Families Association, en av foreningene som slåss for å få myndighetene til å anerkjenne en sammenheng mellom soldatenes lidelser og tjenesten i Golfen. Det er en kamp i bratt motbakke.
Døde kamerater Av 53.000 briter som tjenestegjorde i Golfen, mener over 6.000 at de er blitt syke etter tjenesten. Plagene omfatter utbrenthet, hud-sykdommer, muskelsmerter, pustevansker, hodepine, balanseproblemer, atferds-forandringer og en rekke andre lidelser. Ifølge foreningen er rundt 500 veteraner døde av sykdommer de mener å ha pådratt seg i Golfen.
Det gjelder flere av Bristows venner, sier han. Seks av hans sju kamerater fra oppdraget i Golfen, er syke eller døde. Tony døde av leukemi. Min nære venn Mike tok sitt eget liv. Martin og Shaun er syke, men ikke så syke som meg. Tommy, en lege, er syk. Bare Peter, en annen lege, var frisk sist gang jeg snakket med ham, sier Bristow.
Golfkrigen var den giftigste krigen i historien, påpeker briten.
Mine symptomer kan komme av en kombinasjon av stoffer. Men det er et faktum at jeg har så mye utarmet uran i kroppen at det i seg selv kan forklare alle mine plager, sier veteranen. Og legger til: Jeg har også fått hjernen undersøkt. De har funnet organisk skade. Så sykdommen min er ikke noe jeg har diktet opp.
Medaljene tilbake Under Golfkrigen pleiet Bristow skadde irakiske krigsfanger ved britenes 32.feltsykehus i Saudi-Arabia.
Jeg var stolt over innsatsen vår. Vi behandlet irakiske krigsfanger med mer omsorg og omtanke enn den britiske regjeringen og forsvarsdepartementet har vist sine egne soldater som kom hjem og ble syke, sier Bristow.
På sjuårsdagen for Golfkrigen, i 1998, viste han og rundt 70 andre alvorlig syke veteraner sin misnøye: De leverte Golfkrig-medaljene sine tilbake i protest mot myndighetenes behandling av dem.
Disse soldatene risikerte livet sitt i Golfen. Nå ser det ut til at de er forlatt, sa Andrew Honer, talsmann for veteran-foreningen som sto bak protesten.
Forurenset av fanger Under en annen demonstrasjon i London i fjor, deltok Julie Meens og hennes to barn. Deres 37 år gamle ektemann og far døde i 1999. Han ble syk etter tjeneste i Golfen.
Vi ser mennene våre dø foran øynene på oss. Jeg vil at noen skal ha mot til å reise seg opp, rekke opp hånden, si «ja, noe gikk galt» og begynne å hjelpe disse familiene, sa Julie Meens i følge BBC.
Britenes 32. feltsykehus i den saudiske ørkenen, lå nær et av områdene der de vestlige allierte startet angrepene på den irakiske hæren under landkrigen, ifølge Bristow. Derfor kom de fleste skadde til oss. De fleste var irakere. Jeg tror jeg kan ha blitt forurenset av utarmet uran gjennom dem. Når vi tok av dem klærne, ble lufta fylt av et fint støv. Vi var også utsatt for sandstormer som kan ha brakt med seg støv av utarmet uran. For når dette brenner etter et treff, dannes det bittesmå, uoppløselige keramiske partikler som kan inhaleres, passere lungene og legge seg i stamcellene i skjelettet, sier Bristow.
Han var den første britiske Golfkrig-veteranen som fikk urinen sin testet for utarmet uran og som var positiv. Jeg kommer til å være radioaktiv de neste fire milliarder årene, sier Bristow.
I 1998 gjorde Bristow seg upopulær hos britiske myndigheter da han dro til Bagdad i Irak sammen med en annen britisk veteran. De deltok i konferansen «Konsekvenser for helse og miljø av utarmet uran brukt av USA og britiske styrker under Golfkrigen».
Speilbilder i Irak I Bagdad traff britene speilbilder av seg selv, sier han: Alvorlig syke irakiske soldater fra samme krig. Hvem skulle trodd at jeg skulle måtte dra til Irak for å oppdage hva som feilte meg? Britiske myndigheter var lite begeistret for PR-gevinsten veteranenes reise ga Iraks president Saddam Hussein. Vi kom hjem og fikk høre at en minister hadde kalt oss «forrædere».
I 1996 var Bristow så svekket at han sluttet i jobben som operasjonstekniker på et sykehus. Jeg var blitt så dårlig at jeg var redd for å gjøre feil som kunne føre til at en pasient døde, sier han.
Slåss mot uran I stedet bruker Bristow sine reduserte krefter på å slåss for Golfveteranenes rettigheter og mot utarmet uran, som minst 15 stater i verden har i sitt våpenarsenal. Norge er ikke blant disse, ifølge Forsvarets overkommando.
Bare de siste månedene, mens Aftenbladet har hatt kontakt med Bristow, har han vært i Manchester, i Spania og i Europaparlamentet i Strasbourg med sitt budskap om farene ved lav-radioaktiv stråling: Golfkrigen er et sakte Hiroshima, tusener av sivile og militære irakere og vestlige Golf-veteraner er døde av blodkreft, tusener av andre er syke og venter på stråledøden, mener han.
Den britiske veteranen tviler ikke på at han har sterke motstandere: Atomindustrien, som blir kvitt avfall. Våpenindustrien. Og militæret, som får et supervåpen billig.
Men den siste måneden har Bristows budskap plutselig brutt gjennom muren av offisiell avvisning: EU-kommisjonens president, italienske Romano Prodi, sier at Nato må kvitte seg med denne ammunisjonen. Det skjer etter påstander om at utarmet uran brukt av USA og Storbritannia i Kosovo våren 1999, har gitt sør-europeise KFOR-soldater dødelig kreft.
Ray Bristow selv er så svak at han bruker dager på å ta seg inn etter hvert foredrag. Men gi seg vil han ikke:
Hvem trodde det skulle bli et forbud mot landminer? Hvem trodde at Berlin-muren ville falle? Den gjorde det, og jeg kommer til å fortsette å slåss mot utarmet uran til det er forbudt av hensyn til barna våre og til økosystemet vårt. Hvis jeg dør før det skjer, vil jeg gi kroppen min til forskning og til dokumentasjon, sier Ray Bristow til Aftenbladet.
ingeborg.eliassen@stavanger-aftenblad.no
I 1999 holdt det ikke lenger med stokk. Den tidligere danse-instruktøren måtte skaffe seg rullestol. Men han har fått en diagnose også: «Golfkrig-syndrom».
Den fikk han etter blant annet tre besøk hos amerikanske spesialister. Det er fastslått at jeg var utsatt for en mengde miljøskadelige stoffer under krigen: Utarmet uran. Små doser av nervegassen sarin. Røyk fra oljebranner. Forbudte insektsmidler. Kjemiske stridsmidler. Og hemmelige og ikke-godkjente vaksiner, sier Bristow til Aftenbladet.
Ray Bristow er tilknyttet British Gulf Veterans and Families Association, en av foreningene som slåss for å få myndighetene til å anerkjenne en sammenheng mellom soldatenes lidelser og tjenesten i Golfen. Det er en kamp i bratt motbakke.
Det gjelder flere av Bristows venner, sier han. Seks av hans sju kamerater fra oppdraget i Golfen, er syke eller døde. Tony døde av leukemi. Min nære venn Mike tok sitt eget liv. Martin og Shaun er syke, men ikke så syke som meg. Tommy, en lege, er syk. Bare Peter, en annen lege, var frisk sist gang jeg snakket med ham, sier Bristow.
Golfkrigen var den giftigste krigen i historien, påpeker briten.
Mine symptomer kan komme av en kombinasjon av stoffer. Men det er et faktum at jeg har så mye utarmet uran i kroppen at det i seg selv kan forklare alle mine plager, sier veteranen. Og legger til: Jeg har også fått hjernen undersøkt. De har funnet organisk skade. Så sykdommen min er ikke noe jeg har diktet opp.
Medaljene tilbake Under Golfkrigen pleiet Bristow skadde irakiske krigsfanger ved britenes 32.feltsykehus i Saudi-Arabia.
Jeg var stolt over innsatsen vår. Vi behandlet irakiske krigsfanger med mer omsorg og omtanke enn den britiske regjeringen og forsvarsdepartementet har vist sine egne soldater som kom hjem og ble syke, sier Bristow.
På sjuårsdagen for Golfkrigen, i 1998, viste han og rundt 70 andre alvorlig syke veteraner sin misnøye: De leverte Golfkrig-medaljene sine tilbake i protest mot myndighetenes behandling av dem.
Disse soldatene risikerte livet sitt i Golfen. Nå ser det ut til at de er forlatt, sa Andrew Honer, talsmann for veteran-foreningen som sto bak protesten.
Forurenset av fanger Under en annen demonstrasjon i London i fjor, deltok Julie Meens og hennes to barn. Deres 37 år gamle ektemann og far døde i 1999. Han ble syk etter tjeneste i Golfen.
Vi ser mennene våre dø foran øynene på oss. Jeg vil at noen skal ha mot til å reise seg opp, rekke opp hånden, si «ja, noe gikk galt» og begynne å hjelpe disse familiene, sa Julie Meens i følge BBC.
Britenes 32. feltsykehus i den saudiske ørkenen, lå nær et av områdene der de vestlige allierte startet angrepene på den irakiske hæren under landkrigen, ifølge Bristow. Derfor kom de fleste skadde til oss. De fleste var irakere. Jeg tror jeg kan ha blitt forurenset av utarmet uran gjennom dem. Når vi tok av dem klærne, ble lufta fylt av et fint støv. Vi var også utsatt for sandstormer som kan ha brakt med seg støv av utarmet uran. For når dette brenner etter et treff, dannes det bittesmå, uoppløselige keramiske partikler som kan inhaleres, passere lungene og legge seg i stamcellene i skjelettet, sier Bristow.
Han var den første britiske Golfkrig-veteranen som fikk urinen sin testet for utarmet uran og som var positiv. Jeg kommer til å være radioaktiv de neste fire milliarder årene, sier Bristow.
I 1998 gjorde Bristow seg upopulær hos britiske myndigheter da han dro til Bagdad i Irak sammen med en annen britisk veteran. De deltok i konferansen «Konsekvenser for helse og miljø av utarmet uran brukt av USA og britiske styrker under Golfkrigen».
Speilbilder i Irak I Bagdad traff britene speilbilder av seg selv, sier han: Alvorlig syke irakiske soldater fra samme krig. Hvem skulle trodd at jeg skulle måtte dra til Irak for å oppdage hva som feilte meg? Britiske myndigheter var lite begeistret for PR-gevinsten veteranenes reise ga Iraks president Saddam Hussein. Vi kom hjem og fikk høre at en minister hadde kalt oss «forrædere».
I 1996 var Bristow så svekket at han sluttet i jobben som operasjonstekniker på et sykehus. Jeg var blitt så dårlig at jeg var redd for å gjøre feil som kunne føre til at en pasient døde, sier han.
Slåss mot uran I stedet bruker Bristow sine reduserte krefter på å slåss for Golfveteranenes rettigheter og mot utarmet uran, som minst 15 stater i verden har i sitt våpenarsenal. Norge er ikke blant disse, ifølge Forsvarets overkommando.
Bare de siste månedene, mens Aftenbladet har hatt kontakt med Bristow, har han vært i Manchester, i Spania og i Europaparlamentet i Strasbourg med sitt budskap om farene ved lav-radioaktiv stråling: Golfkrigen er et sakte Hiroshima, tusener av sivile og militære irakere og vestlige Golf-veteraner er døde av blodkreft, tusener av andre er syke og venter på stråledøden, mener han.
Den britiske veteranen tviler ikke på at han har sterke motstandere: Atomindustrien, som blir kvitt avfall. Våpenindustrien. Og militæret, som får et supervåpen billig.
Men den siste måneden har Bristows budskap plutselig brutt gjennom muren av offisiell avvisning: EU-kommisjonens president, italienske Romano Prodi, sier at Nato må kvitte seg med denne ammunisjonen. Det skjer etter påstander om at utarmet uran brukt av USA og Storbritannia i Kosovo våren 1999, har gitt sør-europeise KFOR-soldater dødelig kreft.
Ray Bristow selv er så svak at han bruker dager på å ta seg inn etter hvert foredrag. Men gi seg vil han ikke:
Hvem trodde det skulle bli et forbud mot landminer? Hvem trodde at Berlin-muren ville falle? Den gjorde det, og jeg kommer til å fortsette å slåss mot utarmet uran til det er forbudt av hensyn til barna våre og til økosystemet vårt. Hvis jeg dør før det skjer, vil jeg gi kroppen min til forskning og til dokumentasjon, sier Ray Bristow til Aftenbladet.
ingeborg.eliassen@stavanger-aftenblad.no
Siste fra Utenriks
Relaterte bilder
Ray Bristow like etter at han kom i mål i London maraton i 1990. Et halvt år senere reiste han i Golfkrigen.
Kommentarer