I et av verdens desidert fattigste land fremstår den nye hovedstaden nesten som en provokasjon. Myanmar mangler alt, fra infrastruktur og helsestell til mat og medisiner, skriver bt.no.
Her er alt annerledes. Da utenriksminister Jonas Gahr Støre og hans delegasjon landet på Nay Pyi Taw International Airport onsdag, virket det som om betongen på rullebanen nettopp var størknet. Motorveiene inn mot byen går stort sett i fire felt - hver vei.
Men her er knapt en bil å se. Nay Pyi Taw er preget av et twin peaks-aktig fravær av folk, folkeliv og aktivitet. Mest av alt ser byen ut som en kulisse i en relativt påkostet fantasyfilm. Tenk «Ringenes Herre» møter «Tornerose».
- Hør Bjerkestrand oppsummere besøket i bildefortellingen øverst.
Monumentalisme møter Hollywood
Det var den 6. november 2005 at den administrative hovedstaden i Myanmar (tidligere Burma) ble flyttet til et åpent sletteland 320 km nord for Yangon (tidligere Rangoon). Byen fikk sitt offisielle navn året etter, og flyttingen av det offisielle Myanmar kunne begynne.
Den massive utbyggingen er for det meste foretatt av entreprenører fra Kina, som er Myanmars nærmeste globale partner, sammen med India og Thailand. Vesten har boikottet Myanmar i om lag ti år.
I dag sier totalt upålitelig statistikk at Nay Pyi Taw er Myanmars tredje største by, med om lag én million innbyggere.
Hovedstaden er delt inn i klart definerte soner; en for vakre hoteller, en for underholdning, en for handel, en for boliger, en for landets administrasjon, og en sterkt bevoktet for militæret. Øverst i denne absurde næringskjeden troner parlamentet og presidentpalasset.
De befinner seg på et stort område litt utenfor sentrum, ved enden av en tifelts motorvei (ti felt i hver retning!). Det er store og påkostede konstruksjoner, liggende i disen som enorme Soria Moria-slott på steroider. Stilen er en blanding av klassisk myanmarsk byggeskikk, kombinert med greskromersk monumentalisme og en sterk prosentandel Hollywood.
- Gjør et voldsomt inntrykk
Utenriksminister Jonas Gahr Støre ble fraktet i ekspressfart mellom departementene på formiddagen, for øvrig i bygninger som er konstruert etter kliss like tegninger. Han ble også tatt imot av president Thein Sein i det kostelige presidentpalasset, i en sal så nedpyntet at det knapt finnes like øst for Versailles.
- Det gjør jo et voldsomt inntrykk på en som er vokst opp i en norsk tradisjon å se dette, sier Støre.
- Men det er jo ikke det eneste stedet i verden der det er skapt helt nye hovedsteder. Jeg var i Astana i Kasakhstan, som også er en hovedstad som er bygget som erstatning for den gamle, på rekordtid. Så det er både mektig og underlig, men det er altså en tradisjon som vi må forholde oss til, mener utenriksministeren.
Grunnen til at juntaen flyttet hele hovedstaden er uviss. Noen spekulerer i at det var rene sikkerhetshensyn, at den gamle despoten Than Shwe fryktet at Myanmars fiender skulle angripe Yangon fra sjøsiden. Ved å flytte hovedstaden og hele militæret nordover til ingenmannsland ville han også redusere faren for opprør mot juntaen.
En annen grunn kan være et strategisk forsøk på å åpne Myanmars tynt bebodde innland for utvikling, akkurat slik Brasil gjorde på 1950-tallet.
Ekstrem fattigdom
Kilder med et mildere syn på militæret, som fremdeles er en betydelig maktfaktor, mener hensikten var å gi det nye demokratiet en flygende start, i helt nye bygninger - som for å ta avstand fra den mørke fortiden.
Problemet er at de gamle generalene aldri har følt behov for å forklare sine egentlige motiver eller hensikter. De har stort sett forvaltet Myanmar som sin private bakgård. Mens Nay Pyi Taw trolig er Sørøst-Asias dyreste luftspeiling, er resten av landet preget av ekstrem fattigdom.
På vei tilbake til flyplassen kjører vi forbi Nay Pyi Taw Water Fountain Garden, Gems Museum (Smykkemuseet), Junction Center Shopping Mall og Golden Guest Hotel, og fremdeles er det helt absurd folketomt. Nay Pyi Taw er en illusjon, et symbol på egenrådigheten til det tidligere regimet, som i hybris forsøkte å løfte landets status med pynt.
Kommentarer