Lys i mørkets hjerte

– Det var så mange av dem. Interahamwe voldtok meg og søsteren min. Tanten min var ikke der. Etter å ha voldtatt oss, forlot de Walungu. Jeg var gravid.

Zawadi Aléne er 19 år nå. Hun var 14 år da hutuopprørerne kom til landsbyen deres helt øst i Den demokratiske republikken Kongo. Søsteren var 13.

Barnet hun fikk døde, forteller hun.

– Jeg fikk senere et barn til. Men faren stakk til Uvira.

Aléne har begynt ved et yrkesopplæringssenter i Bukavu. Prosjektet drives av La Afrika Leve (LAV).

– Sykurset her vil hjelpe meg. Treningen vil gi meg en jobb.

Noen her har vært barnesoldater. Andre ble mødre etter at soldater og opprørere voldtok dem. Noen av jentene ble med soldatene rundt som ufrivillige koner eller arbeidere, helst begge deler. Her skal de få en sjanse til et nytt liv.

– Jeg bor med tanten min nå. Hun passer barnet mitt. Jeg skulle gjerne ha vært syerske og ha min egen systue, sier Aléne.

Noen ganger, forteller lærerne hennes, kan Noela Bonane bare helt plutselig begynne å gråte.

Når de spør henne om hvorfor hun gråter, svarer hun bare:

– Jeg husker.

Noela Bonane er 20 år nå, men hun sier helst ikke mye. Hun er så traumatisert at hun ikke kan snakke skikkelig, sier LAVs folk.

– Jeg vil komme hit for å lære å sy, hvisker Noela Bonane. – Jeg studerte før jeg kom hit også.

Så sier hun ikke mer. Svarer ikke på spørsmål.

Overgriperne kom fra alle sider i konflikten.

18 år gamle Mugoli Namihehe ble voldtatt av en regjeringssoldat. Sønnen er nå to år gammel.

– Livet er vanskelig. Om jeg får en symaskin, kan jeg gi mat til barnet mitt av det jeg tjener. Livet er vanskelig for meg. Jeg er akkurat som du ser meg, sier Namihehe.

Mapendo Judith er påpasselig med neglelakken, og en elegant, ung kvinne på 17 år.

– Jeg ble gift med en soldat, sier hun.

Soldaten tilhørte den rwandiskstøttede gruppen RCD. Hun ble tvunget til det såkalte «giftermålet».

– Jeg fikk et barn med ham.

17-åringens gutt er fire år nå.

– Soldaten forlot meg. Jeg bor med min bestemor.

Men hun er kommet hit til LAV på grunn av ryktene. Folk som har vært her før, har fortalt.

LAV ledes av Kubisa Muzenende Sosthène, og er en fredet plett bak høye murer med glasskår og piggtråd på toppen.

– I begynnelsen var dette farlig, sier han.

De stridende fraksjonene mente at LAV svekket dem ved å gi barnesoldatene deres et våpenløst alternativ. Men det er blitt lettere å jobbe etter hvert som DR Kongo er blitt fredeligere.

Nå er 15 lærere engasjert i arbeidet. 450 barn og unge har fått hjelp siden 2003. Kirkens Nødhjelp er med på å støtte LAV, men kongolesere står bak og driver organisasjonen.

– Det er ikke lett å bli intergrert i samfunnet igjen etter at de har vært barnesoldater, sier Muzenende Sosthène.

Tidligere barnesoldater er stigmatiserte. Kanskje har de vært med på å begå svært grove handlinger. Jenter kommer hjem med farløse barn, og blir sett på som en byrde istedenfor en ressurs. Derfor arbeider LAV også med å forberede og påvirke lokalsamfunnene. Forsøke å forklare at det ikke var barnas egen skyld.

Muzenende Sosthène sier at de fleste får jobb etter å ha gått hos LAV. Problemet er tilgangen på verktøy og andre redskaper, sånn at de får til å starte en egen bedrift.

Kanskje er de verste kampene over i DR Kongo, der mellom fire og fem millioner mennesker mistet livet som følge av krigføringen. Men folk flest har det fremdeles vanskelig. Det er ikke lett å finne en jobb.

To fungerende fabrikker finnes i Bukavu. Den ene produserer øl. Den andre hodepinetabletter.

Muzenende Sostène mener årsaken til at det har vært så urolig i akkurat dette området er nærheten til nabolandet.

Bukavu ligger nemlig klin inntil grensen til Rwanda, og kamper mellom ulike stridende fraksjoner pågikk i området i flere år. I naboprovinsen Nord-Kivu er det fremdeles urolig.

Hutuflyktninger med dårlig samvittighet fra folkemordet i Rwanda skjuler seg også i jungelen rundt Bukavu. Her terroriserte de lokalbefolkningen i årevis. De tar fremdeles «skatt»fra bygdefolket og kidnapper av og til ei jente som skal være «brud».

Ulike opprørsgrupper, med fellesbenevnelsen mai-mai, ble dannet for å slåss mot dem. Eller mot regjeringshæren.

16.000 kvinner i Bukavu skal ha blitt voldtatt i løpet av en eneste helg i 2004 da Rwanda-støttede opprørsstyrker gikk løs på byen. De hadde fått tillatelse av generalen sin til å gjøre hva de ville i tre dager. Generalen var den ennå aktive opprøreren Laurent Nkunda.

Alle fraksjoner i denne krigen har tatt i bruk barnesoldater.

Asani Balasi er 19 år. Han bærer fremdeles tannen i en reim rundt halsen. Løvetannen er symbolet mai-mai-fraksjonen hans bruker.

– Jeg ble tatt med makt mens jeg gikk i tredje klasse i grunnskolen. Det var i 1999, han var 11 år og skulle plutselig være soldat. Balasi ble adjutant i mai-mai-gruppen sin. Nå har han vært ved LAV i en måned, og gjorde ingenting i tiden før det.

Tannen er laget i plast. Den er ikke ekte.

Det er plast i Eric Ildefonces symbol også, ikke elfenbein. Det ligner en C.

– Jeg så mennesker bli drept av FDLR. Derfor ble jeg med i mai-mai. I sju år, sier 18-åringen.

Nå er han møbelsnekker og viser rundt i leiligheten til doktor Jèan Mukenge, som bor i overklassedelen Labotte.

Bukavu ble en gang kalt «den grønne byen», og var en belgiskbygget perle i funkisstil ved Kivu-sjøen. Etter flere tiår med krig og ufred er den et gjørmehull der antakelig én million innbyggere forsøker å klemme seg sammen i en by designet for 200.000, og der arbeidsledigheten ligger rundt 80 prosent. Men du kan såvidt kjenne igjen glansen av noe fordums stort her.

Ildefonce har lagd de tunge stolene, bordet, skapene.

Doktoren er fornøyd.

– Jeg er svært lykkelig, sier Ildefonce.

Nzigire Ndangongo er 21 år gammel, men driver en egen systue sammen med Fatoli Bahati. Her kommer det folk hele tiden.

De fikk et sysett av LAV etter endt utdanning. Men nå har de drevet systua i seks måneder. De betaler månedlig 25 dollar for leie av lokalene, og greier seg selv.

– LAV hjalp meg virkelig, sier Ndangongo.

Det finnes flere veier ut for de heldige.

Pastor Birhashirwa Ntibonera løper foran i gummistøvler for å vise vei for bilen, nedover i den røde dalen, der jorda selv er blitt en levevei.

– Soldatene kom for å ta tilbake ungene, men de fikk ikke én, sier Ntibonera, som startet en bedrift for tidligere barnesoldater.

Mursteinsbedriften hans ligger i en dal i Mazigoro, et par timers ulendt kjøretur fra Bukavu i Den demokratiske republikken Kongo. Her holder også pastor Ntibonera til. De tidligere barnesoldatene har nå sin egen bedrift, som også tar inn andre ungdommer, men de holder fast på sine nære bånd til pastoren.

– Da de kom tilbake, tok ikke familiene deres imot dem. Vi tok imot dem, sier Ntibonera.

DR Kongo er et av landene der barnesoldater har vært mest vanlig. Fremdeles er det ikke helt avskaffet.

– Nå har vi fred. Det er ingen som trakasserer oss. Ingen angrep fra væpnede grupper. Folk var redde for å sove om nettene. Nå er det bedre, sier pastoren.

Da soldatene kom for å få ungene tilbake, greide pastoren, dels ved overtalelser, og dels ved bestikkelser, å hindre det.

Den røde jorda graves opp for hånd og gjøres om til mursteiner. Rundt omkring ligger steinene i ulike faser av prosessen. Noen tørkes. Andre brennes. Noen er brent og fraktet opp til den midlertidige lagringsplassen, der oppkjøpere kommer og henter dem.

Pastoren trekker fram svigersønnen og kona Balipe Tabaro.

– Vi har vært sammen om arbeidet, sier han, og flere har bidratt.

Bahati Ku-Derhwa Petro er områdeansvarlig for Celpa, en av de største pinsekirkene i DR Kongo. De har vært med på å bygge opp bedriften.

– Vi er med i et program som skal hjelpe traumatiserte barn. Vi kan ikke hjelpe alle, men vi har valgt ut disse, sier han.

Pastoren begynte mursteinsbedriften i 1990, for å spe på inntektene. Nå lager barnesoldatprosjektet 200.000 murstein i året.

– Ungene ble med fra 2001. Det kom unger som hadde desertert og ba om hjelp.

De kom fra regjeringshæren, RCD og Mai-Mai-militia. Her jobber de sammen. Selv ser pastoren seg nå mest som en rådgiver. Han er 49 år gammel.

– Jeg hjalp dem med det de hadde opplevd. Jeg sa at dette ikke er akseptabelt. At de måtte slutte med dette. Jeg brukte mine kunnskaper om å ta vanskelige samtaler og viste til bibelsteder, blant annet om tilgivelse.

Ofte får barnesoldatene en heller kjølig mottakelse hjemme. Noen av dem har begått uhyrligheter. Jenter kommer hjem med barn, kanskje som resultat av voldtekt. Nye sultne munner. Nå er foreldrene fornøyde med barna.

– Etter en lengre prosess, er de veldig fornøyde.

– Jeg har vært her i tre år, sier 12 år gamle Bahati Kwale.

Før den tid var han soldat i et halvt år, altså fra han var åtte-ni år gammel.

Han var medlem av Mudundu 40, eller M40, en lokal militsgruppe.

– Jeg er stolt av arbeidet, men det er tungt. Jeg går ikke på skole, men ville ha gjort det om jeg hadde hatt mulighet.

Nå jobber han sammen med faren Ruhamya Mirabi.

Faren var glad da sønnen min kom tilbake fra soldatlivet.

– Jeg er stolt over det han gjør nå. Mest over at han har en ledende posisjon som gjør at han ikke er interessert i å rømme igjen. Jeg er glad for at presten har hatt samtaler med ham om moral, så har han det grunnlaget også, sier Ruhamaya Mirabi.

Gutten gikk «frivillig» inn i militsen, i den grad barn kan det.

– De var overbeviste om at de ville tjene penger.

Byamungu Bahizire er bare ti år gammel, men har allerede et halvt år bak seg i M40. Han sier han går på skole til vanlig, men kommer hit når han kan.

– Jeg liker ikke arbeidet noe særlig. Det er tungt, men det er greit, sier Bahizire.

Mushamuka Ruhamya er bare 18 år, men kaller seg «president» for firmaet.

– De andre har sett at jeg har forstand, sier han som forklaring på at han er valgt til sjef.

Han har vært her i to år.

– Jeg var barnesoldat i fem år, sier han. - Først i RCD, så i M40.

– Hvorfor skiftet du gruppe?

– M40 har makten her.

Så det var ikke så lurt å tilhøre de andre.

– Det kan ikke være lett å styre dette?

– Nei, det er ikke lett. Men det er ikke som i militæret. Når jeg sier at noen skal gjøre noe her, forstår folk hvorfor, og gjør det.