Massevoldtekt av barn i Kambodsja

- Den 8. januar 2009 trykker den eneste engelskspråklige avisa i landet, The Cambodia Daily, historien til to skolejenter på 11 og 14 år over hele førstesida. To dager tidligere var de to, på vei heim fra skolen, blitt voldtatt av tre menn, slått til døde og deretter hengt opp i et tre. Det er broren til 8-åringen som finner dem. Jentene ble gravlagt allerede dagen etter. Politiet løftet ikke en finger for å etterforske drapene. Alt lå til rette for at drapene skulle bli glemt og gjemt, som hundrevis av andre, men Mary K. Olsen ville det annerledes.

Jakten på drapsmennene

- Jeg er selv mor. Tenkte hvis det hadde vært mine egne barn. Jeg måtte gjøre noe. Få drapsmennene fengslet og stilt for retten.

Det skulle bli en jakt som kom til å endre livet hennes og som ennå får henne til å våkne opp av mareritt – midt i trygge Rogaland. Hun fant nemlig ut at hvert eneste år blir tusenvis av barn voldtatt, mishandlet og endog drept uten at kambodsjanske myndigheter gjør noe. Det finnes ingen offentlige statistikker over antall voldtatte barn, men Senter for menneskerettigheter i Kambodsja, ADHOC, antar at det kan dreie seg om 20.000 voldtekter

Mary K. Olsen er egentlig amerikansk statsborger, men er gift med en norsk mann. Da han i 2008 får i oppdrag å bygge opp en fabrikk for vannrensing i Kambodsja, blir hun med på flyttelasset. Hun er selv journalist og filmskaper.

Kanossagang fra kontor til kontor

Hun begynte å lete etter nye opplysninger om jentene i de kambodsjanske avisene. Men de skrev ikke om saken. Hun spurte folk på gata, men opplevde at de ble redde og skygget unna.

Uansett hvem hun henvendte seg til, fikk hun bare et skuldertrekk tilbake. Politikerne svarte ikke på henvendelsene hennes. Selv ved ministeren for likestilling, trakk bare på skuldrene. Det var så mange lignende saker. Så hvorfor bry seg om denne?

Mary K. Olsen bestemte seg for å video-dokumentere jakten på gjerningsmennene og den manglende rettssikkerheten for ofrene. Hun reiste landet på kryss og tvers og oppdaget snart at det fantes en hav av angst og frykt blant foreldre og døtrene deres.

Alle tre døtrene ble voldtatt

- Voldtekt av barn helt ned i fire års alderen var nærmest dagligdags kost. Gjerningsmennene gikk fri midt blant ofrene. Politiet brydde seg ikke.

Ettersom det ikke fantes noen offentlige statistikker eller kontorer som jobbet med slike saker, tok hun kontakt med mange av de 2000 NGO-ene i landet. (frivillige, ikke-statlige organisasjoner). Gjennom dem kom hun i kontakt med voldtektsofrene.

I filmen møter vi ei ung mor. Tre av døtrene hennes var blitt voldtatt av den samme mannen. Den yngste datteren var bare fire år. Overgriperen går fortsatt fritt omkring i landsbyen. Ei 11 år gammel jente forteller at hun ble gjengvoldtatt da hun var ni år gammel. Hun var blitt traumatisert at hun måtte lære å snakke på nytt.

Lederen for Senter for menneskerettigheter i Kambodsja bekrefter i filmen at det offentlige ikke løfter en finger for å hjelpe barna. I 2009 hadde de alene fått meldinger om 419 voldtekter – hvorav 283 av ofrene var under 12 år. Og i 2010 hadde antallet stedet til 483 voldtektsmeldinger der 328 var barn under 12 år. I tillegg kommer et ukjent antall henvendelser til de andre 2000 NGO-ene.

Drapstruet

Mary K. Olsen oppdaget snart at hun og det sju manns store produksjons-teamet hennes hadde berørt en stor og farlig verkebyll som ingen ville vedkjenne seg.

- Jeg kontaktet til sammen hundrevis av offentlige personer, politikere, politi og dommere. Skrev e-poster til dem under fullt navn. Jeg fikk sjelden svar. Skrev på nytt, ringte, maste. Det var da truslene begynte å komme. Ubehagelige telefoner og truende beskjeder. Jeg måtte passe på sønnen min, fikk jeg beskjed om. Han kunne lett bli utsatt for ei ulykke. Jeg skulle få beina kappet av, fikk jeg høre. De skulle slenges i Mekong-elva.

Men jeg var amerikansk statsborger. Det ga en viss beskyttelse. Det var verre med det lokale teamet mitt. De ble også truet. De hadde ingen til å forsvare seg. Flere ganger måtte vi stoppe produksjonen. De måtte i dekning. Midt under produksjonen tok noen seg inn i hjemmet til kameramannen vår. Begge døtrene hans på 14 og 16 år og en nevø på fire år ble brutalt drept. Ingen vet hvorfor og ingen er stilt til ansvar for drapene.

Drapsmennene fengslet

En av sekvensene i filmen viser tre smilende menn som kjører fra rettsbygninga i Phnom Penh. Det er de tre drapsmennene til de to jentene på 11 og 14 år. De kom fra den samme landsbyen som jentene.

Trolig på grunn av alt maset fra Mary K. Olsen og filmteamet hennes, ble de til slutt arrestert. De satt fengslet i 18 måneder før rettssaken startet den 23. september 2010. Den 25. september samme år ble de frifunnet.

- Jeg føler akkurat nå en stor tomhet. Har ikke klart å se gjennom filmen siden jeg kom tilbake til Sandnes sist november. Jeg lyktes ikke. Drapsmennene er på frifot. Filmen er "incompleted" – ufullendt.

Det totale sammenbrudd

Dokumentarfilmen har fått tittelen "Total Brokenness" eller totalt sammenbrudd.

- Kambodsja er et land som har klappet i hop rent mentalt, sier hun og forklarer sammenbruddet med arven etter redselsregimet til Røde Khmer. I løpet av de knappe fire årene de regjerte fra 1975 til 1979, døde nesten en fjerdedel av befolkninga. Familier ble splittet og barna overlatt til voktere der den minste feil kunne føre til tortur og død. De som overlevde, overførte frykten til sine egne barn.

Det er denne frykten som har skapt den kollektive tausheten og gjør at folk snur seg vekk fra det ubehagelige, mener Mary K. Olsen.

- Men kan det forklare drapene på forsvarsløse barn?

- Drapene skjer fordi alle sosiale normer har kollapset. De som vokste opp i Pol Pots sine fengsler, lærte bare vold, så bare ondskap. De er mentalt utrent på å takle et normalt samfunn. Det er i skyggene av dette massetraumet – kombinert med økonomisk krise og et voksende klasseskille – at overgrepene og drapene fortsetter. Uført av menn uten framtidshåp.