Statoil bommet i Venezuela

Statoils sjef i Venezuela, Anders Hatteland, var opprørt over at to internasjonale konsortier ledet av henholdsvis amerikanske Chevron og spanske Repsol, la inn bud på Carabobo-feltet i Venezuela i fjor. Han mente at betingelsene for utbyggingen var for dårlige, og at en internasjonal boikott av konsesjonsrunden kunne tvunget president Hugo Chávez til å bedre betingelsene. Planen gikk i vasken da budene kom inn.

Dette går fram av et referat fra et møte som Anders Hatteland og Statoil-direktør Arnfinn Jenset hadde med representanter for den amerikanske ambassaden i Caracas, Venezuela, den 22. februar i fjor:

«Han (Hatteland) var mer opprørt over budet fra Chevron enn fra Repsol. Han mente at budet tilsynelatende ga en troverdighet til regjeringen i Venezuela som ikke er berettiget».

Storinvestering

Carabobo-utbyggingen blir den største petroleumsinvesteringen i Venezuela under hele den 12 år lange regjeringstiden til Hugo Chávez. Flere titalls milliarder dollar skal investeres i feltet. Det må regnes som en stor seier for Chávez at internasjonale selskaper var villige til å satse så stort bare tre år etter nasjonaliseringen av oljesektoren i landet. Anders Hatteland var ifølge referatet som USAs ambassadør Patrick Duddy sendte hjem til Utenriksdepartementet i Washington, både skuffet og overrasket over at Chevron og Repsol la inn bud på Carabobo-feltet. Statoil hadde i god tid før anbudsfristen bestemt seg for ikke å delta. Det samme hadde Total og det kinesiske selskapet CNPC, sa Hatteland til amerikanerne.

Høy skatt

Årsaken til at Statoil ikke ville inn, er det høye skattenivået i Venezuela. Med bedre betingelser hadde Statoil deltatt i gigantutbyggingen.

Statoil har vært i Venezuela helt siden 1994. Selskapets strategi er å øke virksomheten i landet, men det motsatte har skjedd de siste årene (se faktaboks). Likevel understreket Statoil-sjefen overfor amerikanerne at Statoil fortsatt har en langsiktig målsetting i Venezuela.

Konsortium

Nasjonaliseringen av oljesektoren i Venezuela i 2007 innebar at staten, gjennom det statlige oljeselskapet PDVSA, skal eie 60 prosent i alle lisenser i landet. Statoil måtte dermed redusere sin eierandel i oppgraderingsanlegget Petrocedeño fra 15 til 9,67 prosent. Andre selskaper som ble rammet, var Exxon Mobil, Chevron, ConocoPhillips, Total og BP. ExxonMobil og ConocoPhillips var så misfornøyde med betingelsene at de forlot Venezuela.

Mislyktes

Statoil-representantene diskuterte også Statoils mislykkede engasjement i Junin-10-blokken. 23. januar 2008 skrev Statoil-sjef Helge Lund og Venezuelas mektige oljeminister og PDVSA-sjef Rafael Ramirez under på avtaler om at Statoil både skulle fastslå reservene i blokken og gjennomføre en omfattende utbyggingsstudie. Planene var å produsere 300.000 fat tungolje pr. dag, og at PDVSA skulle ha sine vanlige 60 prosent andel i felles selskap med enten Total, Statoil eller begge.

Havarerte

Bare et par uker før møtet i den amerikanske ambassaden, ble det klart at samarbeidet havarerte.

Oljeminister Ramirez uttalte offentlig at man ikke hadde blitt enige om betingelsene, og at PDVSA derfor skulle utvikle prosjektet alene.

En av årsakene til at prosjektet stanset opp, var at Statoil ikke ville betale en bonus til myndighetene i Venezuela for å delta i utbyggingen. Men ifølge Hatteland var dette bare én av grunnene til at Statoil trakk seg.

Gapt over mye

Statoil tror at PDVSA har gapt over for mye i bestrebelsene på å bygge ut Orinoco-beltet (som både Carabobo og Junin er en del av). De forhandler både med et kinesisk og et russisk konsortium, i tillegg til Chevron og Repsol. Statoil-sjefen regner med at PDVSA vil komme tilbake til Statoil.

Flere år

Statoil Venezuela har i en årrekke hatt tilsvarende møter med de amerikanske ambassadefolkene i Caracas. Forgjengeren til Anders Hatteland i sjefsstolen var Thore E. Kristiansen. Han er i dag viseadministrerende direktør med ansvar for Statoils virksomhet i hele den sørlige atlanterhavsregionen (Latin-Amerika og Afrika).

Kristiansen hadde et møte med ambassadør Patrick Duddy 26. februar 2008. Dette var noen måneder etter at Statoil var tvunget til å gi fra seg 5,3 prosent eierandel i Petrocedeño (tidligere Sincor).

Bedre betalt

Den amerikanske ambassadøren kunne rapportere at Statoil hadde fått vesentlig mer i betaling fra den venezuelanske stat for denne eierandelen enn media tidligere hadde rapportert (130 millioner dollar).

Informasjon om denne kompensasjonen var sensitiv. Venezuelas oljeminister Ramirez hadde flere ganger sagt til media at Statoil ikke hadde mottatt betaling fra myndighetene. Ifølge Kristiansen ble hele saken et problem. Statoil-styret var godt orientert om den gunstige avtalen. Selskapet tilstreber åpenhet, men man trodde ikke detaljene kunne tilflyte aksjonærene, av hensyn til sensitiviteten i Venezuela.

Utvidet

Det kommer også fram i dokumentene at lisensområdet til Sincor var blitt utvidet under nasjonaliseringsprosessen. Ifølge Kristiansen ble blokken utvidet fra 312 kvadratkilometer til 399 kvadratkilometer. Dette medførte at oljereservene i det nye selskapet Petrocedeño, der Statoil altså fikk en lavere eierandel, ble oppjustert. De mange problemene som internasjonale oljeselskaper har i Venezuela, blir drøftet på disse møtene. Venezuela er en av de viktigste leverandørene av olje til USA, samtidig som den politiske temperaturen mellom de to landene til tider er svært høy.

Pepret

I et referat fra et åpenhjertig møte mellom Statoil-sjef Thore E. Kristiansen og den amerikanske ambassaden den 18. januar 2007, klager Kristiansen voldsomt over forholdene i Venezuela. Gjentatte ganger brukte han betegnelsen «kommunistisk» for å beskrive politikken. Han pepret ambassaden med spørsmål om USAs syn på Hugo Chávez, og han var spesielt interessert i å høre om hvor langt de trodde Chávez ville gå i økonomiske reformer.

Som til en prest

Den amerikanske ambassadøren William R. Brownfield skriver om Thore E. Kristiansen at han er «en urban mann som tatt direkte fra en Brooks Brothers-katalog» (et klassisk amerikansk klesmerke), og at han var opprømt under møtet.

«Vi har merket at internasjonale oljesjefer har vært mer imøtekommende mot oss de siste par månedene», skriver ambassadør Brownfield, som fortsetter: «Det er åpenbart at enkelte oljekontakter føler at de skal på et rådgivningsmøte hos oss, eller besøke en prest».