Historien om Auschwitz har to hovedkapitler. Det ene fant sted fra 1940 til 1945, og handler om drap på over en million mennesker. Det andre begynner med frigjøringen 27. januar 1945 og er ikke avsluttet. Det handler om «minnet Auschwitz».
En av Frankrikes fremste Holocaust-forskere, Annette Wieviorka, forteller denne andre historien i boken «Auschwitz, 60 ans après» («Auschwitz, 60 år etter»), som er utgitt i forbindelse med 60-årsmarkeringen.
Historien kan deles i tre faser: Auschwitz som polakkenes nasjonal-katolske martyrium, Auschwitz som symbol på motstandsfolks og kommunisters kamp mot nazismen og fascismen, og Auschwitz som sentrum for Holocaust, den systematiske utryddelsen av jøder.
Polsk martyrium
Ideen om å gjøre Auschwitz til et minnested dukket opp blant polske politiske fanger i leiren allerede under krigen. Flere av dem ble boende i leiren etter frigjøringen, og de krevde kort tid senere at området skulle bli erklært for «martyrsted». I 1947 vedtok den polske folkevalgte forsamlingen å opprette et museum i Auschwitz som skulle bevare stedet og bygningene som et «monument over det polske og andre folks martyrium og kamp».
Den første store markeringen i Auschwitz etter krigen fant sted 14. juni 1947, på dagen sju år etter at de første polske fangene ankom leiren. Store kristne kors satte en katolsk ramme rundt minnestunden for de 30.000 tilstedeværende.
Dyrkingen av Auschwitz som nasjonal-katolsk minnested fikk et oppsving igjen i 1970-årene, og kulminerte med pave Johannes Paul IIs messe i Auschwitz-Birkenau 7. juni 1979. Flere hundre tusen mennesker strømmet til for å høre og se paven tale blant «sine egne». Karol Wojtyla, som er Johannes Paul IIs opprinnelige navn, er født i Wadowice like ved Auschwitz.
Kampen mot nazismen
Auschwitz fikk en ny politisk betydning under den kalde krigen. Polske myndigheter og tidligere fanger med tro på sosialismen og kommunismen innså raskt verdien av å gjøre Auschwitz til et symbol på kampen mot nazismen og fascismen.
Denne doktrinen preget opplæringen av museumsguider og utformingen av hovedutstillingen som ble åpnet i 1955. Utstillingen la vekt på motstandskampen og solidariteten mellom fangene, og nevnte ikke jødene spesielt. Det samme gjaldt det internasjonale minnesmerket som ble avduket i 1967.
Folkemordet
Anstrengelsene for å gjøre Auschwitz til et symbol på polakkenes martyrium og kampen mot nazismen overskygget lenge Auschwitz som symbol på utryddelsen av jøder i Europa. Dette aspektet ble i stor grad forbigått i stillhet.
To hendelser var særlig viktige for å endre bildet. Den ene var rettssaken mot Adolf Eichmann i 1961, fordi den ga ordet til jøder som var vitner til folkemordet og bidro til å integrere minnet om Holocaust i en jødisk identitet. Den andre viktige hendelsen var seksdagerskrigen i 1967, som ble oppfattet som en krig som måtte vinnes for å unngå trusselen om «et nytt Holocaust».
Begge hendelsene førte til et sterkere jødisk krav om at Auschwitz måtte minnes som stedet der nazi-Tyskland søkte å fullføre «die Endlösung» – den endelige løsning på «jødeproblemet», nemlig utryddelse. Jødene krevde en tydeliggjøring av at rundt 90 prosent av de drepte i Auschwitz, var jøder.
Protest
En av dem som uttalte kravet med kraft var nobelprisvinner Elie Wiesel. Ved 50-årsmarkeringen i 1995 skrev han: «Jeg protesterer: Selvsagt må vi minnes alle, men hvorfor blande dem sammen på et utslettende vis. Jødene, og bare jødene, ble dømt til total utryddelse, ikke for noe de hadde sagt eller gjort eller hatt i sin forvaring. Dette enkle faktum må ikke fornektes.»
Det jødiske kravet har gradvis ført fram. Den nye franske utstillingen som skal åpnes i Auschwitz-museet torsdag, vitner om en perspektivdreining fra motstandsfolkenes til jødenes skjebne.
Kampen om Auschwitz' etterkrigshistorie er likevel ikke over med det. Den får fornyet aktualitet i en bredere debatt om bruken av «minnet Holocaust». Enkelte, som den kontroversielle jødisk-amerikanske statsviteren Norman G. Finkelstein, hevder nådeløst at Holocaust er blitt en industri som tjener til å legitimere staten Israels okkupasjon av Palestina. Debatten er vond og vanskelig, men viser i alle fall at historie ikke bare er fortid, men en del av vår samtid.
Kommentarer