Norske FN-soldater i inferno
Doha-leiren, om formiddagen 11. juli 1991: Med en bunke «Saddam-penger» de skulle gi som souvenir til en amerikanske tannlege, satt løytnant Reidar Storvik og tannlege Lars Ulvestad på et kontor i 912 MASH - det amerikanske feltsykehuset.
Industriområdet Doha utenfor Kuwait City huset FN-hovedkvarteret og var forlegning for amerikanske og britiske tropper. Dit la også de norske soldatene i FN-styrken i Irak ofte veien. Ikke minst fordi amerikanerne hadde trekkplaster som Pizza Hut og Baskin Robbins Ice Cream.
Plutselig hørte Ulvestad og Storvik et kraftig smell. Hele bygningen ristet. Vi skjønte at noe var fryktelig galt og rømte ut. Det smatret i håndvåpen, fra britisk side hørte vi de ropte «brann!» Vi tenkte bare på å komme oss i sikkerhet, sier Reidar Storvik, som i dag er major i Forsvarskommando Nord-Norge.
Mellom dumpe drønn og haglende splinter sprang Ulvestad og Storvik for livet. Vi sprang fra ting til ting som vi kastet oss bak og kom oss gradvis forbi Pizza Hut og inn i kjelleren i FN-administrasjonen. Der var stemningen laber. Noen gråt. Det var som å være tilstede i en film, sier Lars Ulvestad fra Lillehammer.
Rein panikk Andre steder på leirområdet opplevde legen Morten Andersen, sykepleieren Anne Blæstervold og kokken Helge Mjelstad det samme.
I 15-20 minutter var det masse ekspolosjoner og en voldsom røykutvikling. Amerikanerne løp til alle kanter i rein panikk, sier Andersen, som i dag er overlege ved Hedmark sentralsjukehus.
Trønderne Blæstervold og Mjelstad gikk først mot strømmen av flyktende soldater.
Vi var på vei inn til FN-kontoret for å hente noen feriebilletter. På vei inn så vi en kjempediger soppformet røyksky. Så begynte det å smelle, og så kom folk springende mot oss, på vei ut av området. Vi fortsatte innover, mot strømmen, men så sprang flere glassruter, og Helge reiv tak i meg og kastet oss ned på golvet. Det smalt lenge. Så begynte det å komme sårete fra den amerikanske siden, noen på båre, andre på egne bein, sier Blæstervold, som var med og ga disse førstehjelp.
Ingen ble drept i brannene og eksplosjonene, ifølge amerikanske myndigheter. Men 49 amerikanere og fire briter ble skadd, to alvorlig.
Nordmennene fikk lite informasjon.
Hele greia ble lagt lokk på, sier Morten Andersen. Men jeg er sikker på at mye skadelig gikk i været den dagen.
Det bekrefter en offisiell rapport fra det amerikanske forsvarsdepartementet i 1998, gjengitt i den Pentagon-kritiske rapporten «Don't look, don't find» fra Dan Fahey i The Military Toxics Project:
«Hundrevis av..... soldater kan ha blitt kortvarig utsatt for røyk fra brennende uran-ammunisjon som var lagret i stridsvogner og containere. Det er sannsynlig at noen uran-partikler ble ført med røyken som drev over soldatene som hadde evakuert til den sørlige enden av basen».
Eksplosjonene i Doha rystet leiren i rundt seks timer mens brannen spredte seg på området. Til slutt var 102 kjøretøyer skadd eller ødelagt, og flere enn 24 bygninger. Ammunisjon for antakelig 14 millioner dollar var skadd eller ødelagt, blant annet 660 runder med uran-ammunisjon, ifølge den offisielle rapporten fra Office of the Special Assistant for Gulf War Illnesses.
Ikke før neste formiddag var brannen slukket. I løpet av den tiden ble ingen av soldatene informert om faren ved brennende utarmet uran eller bedt om å ta på seg verneutstyr, ifølge Dan Fahey.
Tor Munkelien, som var sjef for den norske sanitetstroppen i FN-styrken Unikom, sier han ble informert om hendelsen i FN-hovedkvarteret like etter.
Ble dere varslet om helsefaren? Vi fikk bare vite at et ammunisjonslager var sprengt og tenkte ikke over at det kunne være spesiell helsefare knyttet til dette. På den tiden visste vi vel ikke hva utarmet uran var.
Ville du ha gjort ting annerledes hvis du hadde visst det du vet nå?
Vi hadde nok evakuert på en annen måte og satt ut måleposter uten at vi kan vite om det ville ha resultert i noe, sier Munkelien.
Etter at brannen var slukket, ble amerikanske soldater satt til å feie området med hver sin langkost. I forsvarsdepartementets rapport heter det at disse soldatene kan ha fått i seg gjenværende partikler av utarmet uran som ble virvlet opp under kostingen.
Ingen av de amerikanske veteranene fra Doha ble tilbudt medisinsk oppfølging før 1998, skriver Fahey.
Det ble heller ikke de fem nordmennene. Tre av dem sier i dag at helsen deres har endret seg etter tjenesten i området uten at de tør påstå at det skyldes oppdraget i Golfen.
42 år gamle Anne Blæstervold har tiltakende hodepine og føler at korttidshukommelsen er svekket. Reidar Storvik, som er 41 år, har vært utbrent i en periode og har gått med eksem på fingrene siden et par år etter oppdraget. 45-årige Morten Andersen har vært plaget av løs mage i alle år siden han var i området. Han er skuffet over Forsvaret.
For tre år siden tok jeg kontakt med sjefen for min avdeling i Irak etter å ha sett flere tv-dokumentarer om Golfsykdommer. Han lovet å komme tilbake til meg. Jeg hørte aldri noe mer, sier Andersen.
ingeborg.eliassen@stavanger-aftenblad.no
Plutselig hørte Ulvestad og Storvik et kraftig smell. Hele bygningen ristet. Vi skjønte at noe var fryktelig galt og rømte ut. Det smatret i håndvåpen, fra britisk side hørte vi de ropte «brann!» Vi tenkte bare på å komme oss i sikkerhet, sier Reidar Storvik, som i dag er major i Forsvarskommando Nord-Norge.
Mellom dumpe drønn og haglende splinter sprang Ulvestad og Storvik for livet. Vi sprang fra ting til ting som vi kastet oss bak og kom oss gradvis forbi Pizza Hut og inn i kjelleren i FN-administrasjonen. Der var stemningen laber. Noen gråt. Det var som å være tilstede i en film, sier Lars Ulvestad fra Lillehammer.
I 15-20 minutter var det masse ekspolosjoner og en voldsom røykutvikling. Amerikanerne løp til alle kanter i rein panikk, sier Andersen, som i dag er overlege ved Hedmark sentralsjukehus.
Trønderne Blæstervold og Mjelstad gikk først mot strømmen av flyktende soldater.
Vi var på vei inn til FN-kontoret for å hente noen feriebilletter. På vei inn så vi en kjempediger soppformet røyksky. Så begynte det å smelle, og så kom folk springende mot oss, på vei ut av området. Vi fortsatte innover, mot strømmen, men så sprang flere glassruter, og Helge reiv tak i meg og kastet oss ned på golvet. Det smalt lenge. Så begynte det å komme sårete fra den amerikanske siden, noen på båre, andre på egne bein, sier Blæstervold, som var med og ga disse førstehjelp.
Ingen ble drept i brannene og eksplosjonene, ifølge amerikanske myndigheter. Men 49 amerikanere og fire briter ble skadd, to alvorlig.
Nordmennene fikk lite informasjon.
Hele greia ble lagt lokk på, sier Morten Andersen. Men jeg er sikker på at mye skadelig gikk i været den dagen.
Det bekrefter en offisiell rapport fra det amerikanske forsvarsdepartementet i 1998, gjengitt i den Pentagon-kritiske rapporten «Don't look, don't find» fra Dan Fahey i The Military Toxics Project:
«Hundrevis av..... soldater kan ha blitt kortvarig utsatt for røyk fra brennende uran-ammunisjon som var lagret i stridsvogner og containere. Det er sannsynlig at noen uran-partikler ble ført med røyken som drev over soldatene som hadde evakuert til den sørlige enden av basen».
Eksplosjonene i Doha rystet leiren i rundt seks timer mens brannen spredte seg på området. Til slutt var 102 kjøretøyer skadd eller ødelagt, og flere enn 24 bygninger. Ammunisjon for antakelig 14 millioner dollar var skadd eller ødelagt, blant annet 660 runder med uran-ammunisjon, ifølge den offisielle rapporten fra Office of the Special Assistant for Gulf War Illnesses.
Ikke før neste formiddag var brannen slukket. I løpet av den tiden ble ingen av soldatene informert om faren ved brennende utarmet uran eller bedt om å ta på seg verneutstyr, ifølge Dan Fahey.
Tor Munkelien, som var sjef for den norske sanitetstroppen i FN-styrken Unikom, sier han ble informert om hendelsen i FN-hovedkvarteret like etter.
Ble dere varslet om helsefaren? Vi fikk bare vite at et ammunisjonslager var sprengt og tenkte ikke over at det kunne være spesiell helsefare knyttet til dette. På den tiden visste vi vel ikke hva utarmet uran var.
Ville du ha gjort ting annerledes hvis du hadde visst det du vet nå?
Vi hadde nok evakuert på en annen måte og satt ut måleposter uten at vi kan vite om det ville ha resultert i noe, sier Munkelien.
Etter at brannen var slukket, ble amerikanske soldater satt til å feie området med hver sin langkost. I forsvarsdepartementets rapport heter det at disse soldatene kan ha fått i seg gjenværende partikler av utarmet uran som ble virvlet opp under kostingen.
Ingen av de amerikanske veteranene fra Doha ble tilbudt medisinsk oppfølging før 1998, skriver Fahey.
Det ble heller ikke de fem nordmennene. Tre av dem sier i dag at helsen deres har endret seg etter tjenesten i området uten at de tør påstå at det skyldes oppdraget i Golfen.
42 år gamle Anne Blæstervold har tiltakende hodepine og føler at korttidshukommelsen er svekket. Reidar Storvik, som er 41 år, har vært utbrent i en periode og har gått med eksem på fingrene siden et par år etter oppdraget. 45-årige Morten Andersen har vært plaget av løs mage i alle år siden han var i området. Han er skuffet over Forsvaret.
For tre år siden tok jeg kontakt med sjefen for min avdeling i Irak etter å ha sett flere tv-dokumentarer om Golfsykdommer. Han lovet å komme tilbake til meg. Jeg hørte aldri noe mer, sier Andersen.
ingeborg.eliassen@stavanger-aftenblad.no
Kommentarer