Kåre Lode er fra Stavanger, men ser ut til å høre hjemme her i Sør-Kivu helt øst i Den demokratiske republikken Kongo. Han skumper avgårde i baksetet på en Toyota Landcruiser.
Lode har nettopp vært på omvisning på et prosjekt i Mazigiro der tidligere barnesoldater nå arbeider med å lage murstein. Lederne kjenner ham godt.
De kom til Lode med problemene sine, om det var for lite ved til å brenne steinen eller mangel på egen transport det gjaldt. De trengte mer penger til investeringer.
Lode sa han ikke hadde ansvar for noe av dette.
– Vi sier det til deg, fordi vi vet at du i hvert fall kan være vår ambassadør, sa en av dem.
Lode vinner lett tillit og respekt. Men så har han da også lang erfaring fra urolige områder. Det er vel derfor han denne måneden også er med på en konferanse i den kongolesiske byen Goma. Konferansen forsøker å få slutt på kampene i de østlige delene i landet.
Rådgiver
Lode har jevnlig malaria, men kurerer seg selv nå, og er vant med det. Han har en mild form som ikke er livstruende, og har i samråd med lege bestemt seg for ikke å bli kvitt den.
Så lenge denne milde formen ligger latent i ham, klar til å bryte ut, kan han nemlig ikke få en dødelig malariavariant. Ikke tar han motmidler til vanlig heller. Han kan ikke gå på antimalariatabletter hele året, det er for tøft for kroppen.
For Lode er alltid enten i eller på vei til Afrika.
I Mali ga han som rådgiver et svært viktig bidrag til fredssamtalene som fikk slutt på årevis med borgerkrig. Det ble Lode tildelt landets høyeste utmerkelse for. Ridder av Mali.
Flyktninger
To dager etter skumper ridderen avgårde i baksetet på en Isuzu Trooper isteden. Det er 130 kilometer til Mwenga fra Bukavu. Tidligere kunne denne turen ta både 14 dager og en måned. Nå går den unna på fire-fem timer, takket være kinesiske veiarbeidere. Noe skjer i DR Kongo nå som krigføringen er over de fleste stedene. Lode skal gi sitt bidrag til freden.
Målet er å møte rwandiske flyktninger som skjuler seg i jungelen rundt Mwenga. 100 av de ubevæpnede av dem skal komme til byen i dag.
Lode er representant for Senter for interkulturell kommunikasjon i Stavanger, og innleid som rådgiver for Pinsemenighetenes ytremisjon (PYM), som er ansvarlig for et prosjekt der ulike religiøse organisasjoner, med pinsekirkene Cepac og Celpa i spissen, forsøker å overtale 80.000 rwandiske flyktninger til å vende tilbake til hjemlandet. Mange av dem kom til DR Kongo etter folkemordet, fordi de var redde for konsekvensene av det de hadde gjort. Her driver enkelte av dem inn «skatt» og tar «koner» blant kongoleserne.
– UD spurte meg en gang om jeg trodde at et slikt prosjekt var mulig. Jeg sa at jeg trodde det var det.
Så var Lode rette mann for oppgaven, men den er krevende, og han har nok av folk han må forholde seg til. Det norske utenriksdepartementet sponser prosjektet, og Norske pinsemenigheters ytremisjon er norsk partner. I tillegg til alle de religiøse organisasjonene, er han i kontakt med kongolesiske myndighetspersoner på høyt nivå.
Om kveldene får han ofte besøk i hemmelighet i leiligheten sin av folk med viktige titler og dress. Men han trives best sammen med de små i samfunnet og deres representanter, de som ofte er ofre, for de er de eneste som bare har fordel av at konflikten blir løst. Det er som regel de som har de gode løsningene. Hans rolle er å skaffe arbeidsrom for disse og bidra med råd.
Hindret
Fremme i Mwenga er ingen av de sivile flyktningene til stede. Det skal senere vise seg at en offiser hadde hindret dem i å komme og truet med å skyte de som prøvde seg. Offiseren skal senere be om unnskyldning for det han gjorde, og gi tillatelse til at de sivile kan reise.
Men det vet ikke Lode nå. Isteden blir det uventet tid til å snakke med lokale myndigheter og religiøse ledere, med katolikker, lutheranere og pinsevenner, med utsendinger fra Unicef og fra FN-styrkene, med lokale gatesjefer som lurer på hva denne «mzungu», denne hvite mannen, gjør her, midt i DR Kongo.
En vanlig arbeidsdag?
Lode spør om vi vil se et sted der et av de mange grove overgrepene i regionen fant sted. Det vil vi.
Medfølelse
I Bulinzi, like utenfor sentrum av Mwenga, markerer en enslig pinne stedet der 10-12 kongolesiske kvinner ble drept av den rwandiskstøttede opprørsgruppen RCD. Pinnen er eneste synlige spor, kvinnenes gravstein og minnesmerke.
Lode stiller et spørsmål til gruppen av lokale ledere og kirkeutsendinger som er kommet hit med ham. Tross alvorstyngden, begynner de å le. Lode også.
– Jeg spurte om hvordan de klarer å holde unger fra å flytte på pinnen, sier Lode hoderystende til seg selv.
– De svarte at det er ingen unger som våger å gå i nærheten av dette stedet.
En utsending fra en mindre kirke forteller detaljrikt, ivrig og uten medfølelse om det som skjedde med kvinnene.
Kåre Lode forlater straks stedet og går tilbake til bilen. Han orker ikke høre mer. Ikke fordi han ikke har hørt fryktelige historier før. Men fordi mannen som forteller ikke viser den minste sympati med ofrene.
Kanskje er dette Lodes hemmelighet. Kanskje er dette hvorfor folk kommer til ham. For hans engasjement er ekte. Han bryr seg virkelig.
Kommentarer