Interahamwe kom fra åsen der borte for å plyndre og voldta. Nå er det rolig her.
37 jenter driver et landbrukskollektiv sammen i denne lille dalen et stykke inn i Syd-Kivu, en provins i Den demokratiske republikken Kongo. Alle har vært barnesoldater.
– Vi arbeidet for dem, ga dem informasjon og kokte for dem, sier Jeannette Nyantinowa.
De ble utsatt for seksuelle overgrep. 31 av jentene fikk barn.
– Mange jenter ble soldater. Vi fikk ikke gå. Vi rømte, ser Nyantinowa. – Jeg ga opp militæret. Jeg likte det ikke.
Dette prosjektet har vært i gang siden 2002. Her dyrker de kål, løk og lengalenga, en lokal plante som blant annet kan brukes som medisin.
– Da vi kom tilbake fra militæret, prøvde vi å finne hverandre. Noen startet en gruppe, og flere ble med.
De kommer fra fire ulike landsbyer.
– Vi brukte å være 76.
– Hva skjedde?
– Noen ble gift, andre ble skuffet.
Men de har økt litt igjen siden i fjor.
De spurte om hjelp flere steder, men bare pinsekirken Celpa endte med å stille opp for dem.
På eget initiativ og basert på egne inntekter har de satt i gang et mikrobanksystem, der de setter inn fire-fem dollar hver i måneden. Herfra kan de etter tur låne 20 dollar. Bare 17 har fått lån hittil.
– Dette landet er for lite. Vi trenger flere gårder, sier Nyantinowa.
De holder også sykurs og lesekurs for voksne. Lederen i gruppen har undervist de andre i søm, og de betaler læreren for leseopplæringen med egne midler.
– To ganger i uken er vi ute i felten. Ellers er vi på markedet. Foreldrene vår er veldig glade. Vi har fått respekt. Samfunnet foraktet oss. Nå merker vi nesten ikke noe til det.
Mapendo Kalimbilo har vært her i to år. Hun er ti år gammel.
– Jeg tenkte ikke å være soldat. Men jeg var med i maimai. Jeg likte meg ikke da jeg var der.
apendo Kalimbilo var der sammen med eldre søsken. Hun ble tvunget inn i det, sier hun.
– Livet er ikke lett. Jeg skulle hatt mer penger.
Forandringen er også stor for foreldrene deres, som tidligere ikke så noen råd for at døtrene kunne bidra med noe.
Leokadia Mwa Nuhaya er mor til Oikwanine Nranganu.
– Vi er glade for dette prosjektet. Da døtrene våre ble deportert, var vi veldig engstelige. Nå som de er kommet hjem, er vi svært glade, fordi de jobber for familien nå. Siden Celpa har hjulpet, er vi glade for Celpa også.
– Vi som foreldre ber dere om å hjelpe dem. For vi kan ikke hjelpe dem. De lar barna sine bli hjemme, og vi har ikke noen måte å hjelpe dem på.
Kommentarer