Blåste til kamp for natur og hytter

På begynnelsen av 1800-tallet ble den norske naturen regnet som stygg. Les bare hva den berømte franske dikteren Victor Hugo skriver: Lysefjorden er den forferdeligste av alle havets korridorskjær ... En dyster gate som ingen går på; intet skip våger seg inn der.

Det som i dag er nasjonalskatten Jotunheimen, var et farlig uutforsket område uten navn. Da de første engelske fjellvandrerne kom, flirte bøndene i skjegget.

- Anten er han spikande galen, elder so er han engelskmann, ble et fast uttrykk.

Donerte hytte

Men tidene forandret seg. I 1868 stiftet noen rike menn Den Norske Turistforening. Stiftelsesmøtet var på Sarabråten ved Nøklevann ved Oslo. Det var landstedet til bankeier Thomas Heftye, og allerede åpnet for publikum.

Samme året donerte Heftye også sin andre hytte til det norske folk; Frognerseteren. Heftye ble den første formannen i Turistforeningen. Resten av styret besto av oberst Fredrik Næser, professor Halvor Rasch, kaptein Hans H. Krag og assessor W. Erichsen. En av de ivrigste til å stifte foreningen var den lutfattige dikteren og journalisten Aasmund Olavsson Vinje.

- Grunnleggerne mente det var bra å være i naturen, sier Finn Arne Jørgensen, som skriver «Hyttedrømmen: Historien om den norske hytta, 1850-2010».

Norge hadde lite å by på

Jørgensen mener Den Norske Turistforening ble en del av gjenoppdagelsen av den norske landsbygda - og naturen - som noe autentisk norsk, og dermed en vei vekk fra danskheten. Det å være i naturen ble en sentral del av det å være norsk. Norge hadde lite å by på, vi var fattige, vi hadde ikke noen adel, ingen slott, ingen skikkelig by, vi hadde aldri vært noen stormakt, og utenom Wergeland hadde vi ingen store diktere.

Det Norge hadde, var masse natur. Den naturen ble et våpen i kampen for å rive oss løs fra kolonimakten Danmark.

LES OGSÅ:

Jotunheimen

Thomas Heftye ga penger til Aasmund Olavson Vinje, så han kunne bygge hytte i Jotunheimen. Fjellkjeden med Norges 20 høyeste topper, ble snart selve drømmen for de nye turentusiastene.

Fjellklatrerne Boek og Keilhau døpte først området Jotunfjeldene, etter modell fra Risengebirge («Kjempefjellene» mellom Tsjekkia og Polen). O.A. Vinje ga dem navnet Jotunheimen, hjemmet til Jotnene, trollene i norrøn mytologi. Fæle Koldedalstinden døpte Vinje om til poetiske Falketind.

Han hadde vært gjetergutt, og følte han kunne være seg selv i naturen. Han var ofte sarkastisk i sine skriverier. Men i omtalen av naturen var det bare beundring: «No ser eg atter slike fjell og dalar (...) Det strøymer paa meg, so eg knapt kan anda».

Elitefenomen

Markedsføringen av «det autentiske Norge» var meget vellykket. Men fram til 2. verdenskrig var hytta et elitefenomen. Mens rikfolk dro på landstedet, la allmuen seg inn hos bønder og på pensjonater i sine to ferieuker. Eller de brukte hytteområdet som bedriften hadde anlagt for sine arbeidere.

Ferieloven

Mellomkrigstida ble ei storhetstid for kolonihytter og feriekolonier. Folk ville gjøre noe annet enn hjemme, fiske og snekre eller plukke bær. Mange begynte så smått å drømme om et lite sted for seg selv. Drømmen fikk næring av Ferieloven i 1947, som ga rett til tre ukers ferie. Økonomien var på vei oppover, og folk ville ut i det fri etter fem magre krigsår.

Det oppsto en voldsom etterspørsel etter hyttetomter, og håndbøker i selvbygging solgte i store opplag. Materialmangelen var stor til langt ut på 1950-tallet. Hyttene ble derfor små og enkle. Da bilrasjoneringen ble opphevet i 1960, fikk hyttetrenden turbo. Landet gikk fra 65.000 til 748.000 personbiler på 20 år. Med bil ble det mye mer attraktivt med hytte. Det eksploderte. Hytta ble et massefenomen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Primitivt

- Det skal være litt enkelt og primitivt på hytta, sa folk. Men slik ble det ikke.

- Folk har ikke et øyeblikk tenkt at hytta skulle beskyttes mot teknologi. De har tvert imot integrert teknologien i hytta fra første stund, sier Finn Arne Jørgensen.

For hvem ville ha hytte i ødemarka, når en kan kjøre helt fram? Hvem vil ha kald rumpe på utedo når de kan legge inn kjemikaliedoer, mulldoer, frysedoer, kverndasser eller vannklosetter?

For ikke å snakke om hvor entusiastisk norske hytteeiere i områder uten strømnett har utforsket alternative energikilder som solceller og vindkraft. For å få strøm til kjøleskap og fryser og varmtvann. Men det finnes entusiaster:

- Får vi strøm, blir det nesten som et vanlig hus, og det vil vi ikke ha. Det er mye koseligere med stearinlys, radio og å høre vinden ule, uttalte Ane Bremo til Aftenbladet forrige måned.

Hyttedrømmen er fleksibel, og kan fylles med det meste.

Hytteeksplosjonen

Hytter er ikke spesielt for Norge, det spesielle er at vi har så mange. Det fins nesten 500.000 fritidshus i Norge, over 50 prosent av nordmenn har tilgang på hytte.

Hytteeksplosjonen kom før vi ble et rikt land, så den kan ikke forklares med god økonomi. Snarere skyldes fenomenet en særnorsk idé som har blitt helt dominerende: Å være i naturen, og særlig på fjellet, er en viktig del av det å være norsk.

LES OGSÅ: