Eldgammel misforståelse

De første skikkelige blyantene kom i 1564. Noen gjetere hadde funnet en gigantisk forekomst av grafitt i nærheten av Keswick i England. De oppdaget at grafitten var lett å tegne med og dermed egnet seg godt til å merke sauer. Så massiv og ren grafitt er siden aldri funnet noe sted. Det førte til at England fikk monopol på blyanter.

Kjemikerne trodde at grafitten var en form for bly og kalte det plumbabo, latinisk for blyåre. Engelskmennene bruker fremdeles uttrykket "to put lead in your pencil", å putte bly i blyanten. Misforståelsen lever i beste velgående på de fleste språk.

Engelske myndigheter tok kontroll over funnet. Først ble det ulovlig å eksportere grafitt, fordi stoffet egnet seg like godt til kanonkuler som til blyanter. Grafitten ble smuglet ut i saueskinn for at den ikke skulle knuses eller oppdages. Italienerne utviklet metoden som fremdeles brukes i dag: Dele en hul pinne, legge en stang av grafitt inni, og så lime delene sammen. Italienske kunstnere ble begeistret for blyanten, og andre fulgte.

Genial oppfinner

I 1794 var Frankrike i krig med England, og dermed blokkert fra blyantimport. Men offiser og oppfinner Nicolas-Jacques Conté brukte bare en uke på å fikse problemet. Han blandet fin leire med urein fransk grafitt og varmet det opp. På den måten fikk blyantkjernen er keramisk konsistens. Ved å variere mengden grafitt, kunne blyanten gjøres mykere eller hardere.

Conté var et typisk universalgeni. Han jobbet som portrettmaler, men om nettene drev han med kjemiske eksperimenter og oppfinnelser. Han fikk ideen til observasjonsballonger, som ble brukt til å spionere på fienden. Napoleon tok med Conté på sitt felttog til Egypt. Skipet med alt det tekniske utstyret sank i havet. Men ingen problem: Conté konstruerte bakerovner, hydrauliske maskiner og en optisk telegraf.

I januar 1795 søkte Conté patent på blyanten og startet fabrikk i Boulogne-sur-Mer. Der ligger Conté-fabrikkene fremdeles, 217 år senere. Selv døde oppfinneren av hjerteattakk 50 år gammel, men firmaet gikk det bra med. I 1979 ble det kjøpt opp av Bic Group. Nicolas-Jacques Conté står i dag på sokkel i hjembyen Sées, øst for Paris.

Sedertre

Blyantproduksjonen skjøt fart både i Europa og Amerika. Tidlig i 1870-årene var det årlige forbruket av blyanter i Amerika kommet opp i 20 millioner. Produksjonen utryddet nesten bestanden av rødt sedertre, som var treslaget som passet best. Snart måtte en resirkulere låver og gjerder for å få nok. England innførte forbud mot blyantspissere, for å spare.

Så oppdaget en at røkelsesedertre også fungerte bra. De fleste av dagens blyanter lages av det treslaget. Verden bruker 14 milliarder blyanter i året, to til hvert menneske på planeten.

Mye fint

Store kunstnere som Vincent van Gogh brukte blyant. USAs president George Washington skrev mye smart med sin. Oppfinner Thomas Edison fikk spesiallaget blyanter som var tjukkere og mykere enn de som var å få i handelen.

Vladimir Nabokov ("Lolita") skrev alle sine romaner med blyant. Det samme gjorde Roald Dahl. Nobelprisvinner John Steinbeck var besatt av blyanter. På romanen "Øst for Eden" brukte han mer enn 300 stykker. Men det er klart: Mye idiotisk og talentløst visvas er også skrevet med blyant.

Romfarerne brukte blyant, fordi kulepenner ikke virker i vektløs tilstand. I USA ble det ramaskrik fordi astronautenes blyanter kostet 128 dollar stykket.

Norge følger på

Billedkunstner Roar Houen fra Stavanger har studert blyantens historie i skolen. Den tidligste omtalen han fant, stammer fra 1886: Nanna Stoltenberg Selvig skriver at elevene må trene med griffel på tavle, før de kan få bruke blyant. Det hang nok sammen med at papir var dyrt og tavle billig. Først når barna mestret blyanten, kunne de avansere til blekk. Den tanken har stått seg i 100 år, blyant blir aldri så fornemt som blekk.

Den Norske Blyantfabrikk ble startet i Oslo av Aksel Senjen og broren Jens Hagerup i 1932. Brødrene vokste opp på Senja, og Jens skrev flere romantiske same-romaner. Blyantbusinessen gikk strålende, og den tidligere så lutfattige Hagerup kunne kjøpe herskapshus på vestkanten.

Men lykken ble kortvarig: Hagerup var medlem i Nasjonal Samling og måtte i fengsel etter krigen. Myndighetene ville også beslaglegge blyantfabrikken. Men kona sto som eier, så det gikk ikke. Datteren Liv Hagerup ble operasangerinne, før hun overtok direktørstolen i blyantfabrikken på 60-tallet.

Kilder: Marcel Graus: Kronen på merket, Roar Houen: Blyant, Wikipedia, Aftenbladet, Folk og Land.