Den 29. februar går frisøren av med pensjon. Hauan begynte i salongen som 15-åring, og tok over etter faren Hilmar Hauan i 1975. Frisørsalongen åpnet 1. april i 1930 og er 82 år gammel. Den er også barndomshjemmet og fødestedet til Hauan som bor i etasjen over sammen med mannen.
– Nå skal vi selge hele huset og flytte til Sandnes. Jeg håper at min ansatt, Camilla Bjørnerem, får fortsette å drive salongen ved å leie av de nye eierne, sier Hauan.
Som pensjonist vil hun bruke mer tid på familien, hunden Dina og reise mer på hytta på Oanes.
Begynte som treåring
Hauan begynte i frisørsalongen som kostehjelp allerede som treåring. Herfra gikk hun gradvis oppover, og begynte som lærling hos faren når hun fylte 15 år.
– På den tiden måtte frisører barbere også. Vi såpet inn ballonger og brukte de til å øve. Når jeg var uheldig med kniven så jeg ut som en snømann, ler hun.
Hauan var fire år i lære hos faren, fra 1961 til 1965. Etter dette ville hun ikke barbere, men klippe.
– Når du barberer ser mennene rett på deg. Jeg likte ikke å bli stirret på.
Hauan var ferdig med svennebrevet 11. mars i 1965, og fikk det utlevert 3. juni samme året. Da var hun den første kvinnelige herrefrisøren i Stavanger.
– Vi fikk utdelt svennebrevet på Verdensteateret, det var den største dagen i mitt liv. Prøven hadde da vært de to foregående kveldene og vi fikk resultat klokken ett om natten. Mamma tok frem champagne og smørbrød den dagen.
Hauan jobbet for faren frem til 1975 da hun tok over salongen. Samme året døde faren, og arbeidet med å restaurere salongen begynte. Fra dette tidspunktet ville hun også gi kvinner muligheten til å klippe seg. I senere tid har frisøren tatt mesterskapsbrev. I 1996 pusset hun opp kjelleren i huset til å bli brudesalong.
Fikk blodpropp
Hauan forteller at for å bli en god frisør må du kunne faget, men det viktigste er å holde seg i fysisk god form.
– Det er viktig å trene for å unngå vanlige frisørskader som betennelse, derfor går jeg mye.
I 1985 fikk frisøren blodpropp i armen, men dette var ingen hindring for den arbeidsomme kvinnen.
– Legen sa jeg ikke kunne fortsette å være frisør. Jeg svarte at det fikk vi se på, så jeg trente opp armen med tannbørsten. To uker etter var jeg tilbake på jobb. Legen anbefalte en sykemelding på et halvt år, men det hadde jeg ikke tid til.
I ettertid har hun ikke merket noe til blodproppen, men den høyre armen er noe større enn venstre.
Aldri noen tvil
Det var aldri tvil om hva Hauan skulle bli.
– Vi er en frisørfamilie, både tantene, onklene og søskenbarna mine jobber med samme yrke. Det er en sosial og trivelig jobb hvor jeg blir en slags mini-psykolog, ler hun.
Da Hauan gikk på barneskolen skrev hun stilen "hvor ser du deg selv om 20 år".
– Alt stemte, selv den gangen ville jeg bli frisørmester.
Hun forteller at gjennom jobben har hun holdt seg oppdatert på samfunnet ved å snakke med kundene om alt fra politikk til fotball.
Her i salongen har det blitt løst verdensproblemer.
Hauan har mange stamkunder som gir henne positiv energi.
– Kundene og mine ansatte er blitt som en familie, så det å slutte blir vemodig. Min jobb er min hobby, men en dag må også jeg legge fra meg saksen. Jeg kan ikke akkurat gå rundt her med krykker heller.
Kommentarer