Ikke ta mannens navn

Kvinner som tar mannens navn blir sett på som mindre kompetente i arbeidslivet, viser nye studie.

AV: kristin jonassen nordby

Kvinner som tar partnerens navn blir sett på som mer omsorgsfulle, men mindre intelligente, kompetente og ambisiøse. I tillegg har de mindre sjanse til å bli ansatt og få god lønn som kvinner som har beholdt sitt eget navn.

Det viser en ny psykologisk undersøkelse fra Nederland, skriver Aftenposten.no.

Ulike egenskaper

Studien er gjennomført av psykologer ved Tilburg-universitetet i Holland. De fant at nederlandske kvinner som har tatt mannens navn blir tillagt og har andre egenskaper enn dem som har beholdt sitt eget navn. Tidligere amerikanske studier har vist det samme.

I snitt var kvinnene som endret sitt etternavn eldre, mindre utdannet, hadde flere barn og hadde mer konservative familieverdier.

Og selv om de i snitt hadde sterkere yrkesetikk, så jobbet de også færre timer per uke og hadde en lavere lønn enn kvinner som har beholdt sitt eget navn.

Norske navnetrender

Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) så tar 80 prosent av norske kvinner mannens etternavn når de gifter seg, blant disse beholder 46 prosent sitt eget etternavn som mellomnavn.

Mens tre av ti høyt utdannede kvinner beholdt etternavnet de hadde hatt som ugifte, gjorde under én av ti grunnskoleutdannede kvinner det samme. Blant gifte kvinner med videregående utdanning, hadde 14 prosent holdt fast på sitt eget etternavn i forbindelse med giftermålet.

Det er også geografiske forskjeller. Nærmere tre av ti gifte kvinner fra Oslo og Akershus beholdt pikenavnet som eneste etternavn da de giftet seg, sammenliknet med én av ti trøndere og 14 prosent av kvinnene bosatt i de sørligste fylkene. Ellers i landet varierer prosentandelen kvinner som ikke byttet navn mellom 18 og 24 prosent.

Psykologisk eksperiment

Videre viser den nederlandske studien at det er mye fordommer knyttet til å bytte etternavn. En kvinne som tok sin partners navn i tillegg eller istedenfor sitt eget, ble vurdert til å være mer omsorgsfull, avhengig, mindre intelligent, mer emosjonell, mindre kompetent og mindre ambisiøs sammenlignet med kvinner som har beholdt sitt pikenavn.

En kvinnelig jobbsøker som har tatt sin partners navn hadde dessuten mindre sjanse for å bli ansatt og kom dårligere ut av det lønnsmessig, enn kvinner med eget navn. Lønnsgapet utgjorde 6751kroner (€861) i måneden. Dette utgjør 2.836.441 kroner (€361.708) i løpet av et yrkesliv.

Eksperimentene

Studien er basert på flere eksperimenter. Blant annet ble 90 deltakere bedt om å forestille seg at de ble invitert til et gift par enten Peter Bosboom and Helga Kuipers, som hadde beholdt sitt pikenavn, eller til Peter and Helga Kuipers, der Helga har tatt mannens navn. Deretter skulle de beskrive de ulike kvinnene.

Kvinnen som hadde byttet navn ble knyttet til flere kvinnelige stereotyper.

I et annet eksperiment ble 50 deltakere bedt om å vurdere kvinnelige jobbsøkere ut fra e-postsøknader, for en jobb som HR-sjef. De ble også bedt om å foreslå kvinnenes potensielle lønn.

Det kom frem at kvinner som har tatt mannens navn hadde mindre sjanse til å få jobben og at de ble vurdert som billigere arbeidskraft.

Studien «What's in a name. The Effects of Marital Name Change» er gjort av forskerne Marret K. Noordewier, Femke van Horen, Kirsten I. Ruys og Diederik A. Stapel ved Tilburg Institute for Behavioral Economics Research, Tilburg University i Holland.

Publisert i: Basic and Applied Social Psychology, Volume 32, Issue 1 March 2010 , pages 17 - 25

Les hele studien her (ekstern lenke)

Hva sier norsk lov om etternavn

Før navneloven i 1923 kunne en kvinne som giftet seg, enten ta ektemannens slektsnavn (felles slektsnavn) eller beholde sitt eget førekteskapelige slektsnavn. Et tredje alternativ var å holde på eget slektsnavn foran mannens (eget slektsnavn som mellomnavn).

1923: Egen navnelov påla fast slektsnavn for alle nordmenn. Ved giftermål skulle kvinner ta mannens etternavn ved ekteskap. Loven gjorde det også klart at barna skulle overta farens navn. Kun i spesielle tilfeller kunne kvinnen bære det slektsnavnet hun hadde hatt som ugift. I 1923 ble en eventuell navnebevilling gitt mot et gebyr på 40 kroner, tilsvarende rundt 800 kroner i 2004.

1949: Kvinner fikk generell adgang til å søke om å beholde sitt eget navn. Slike søknader ble først innvilget etter at ekteskapet var inngått, og forutsatte samtykke fra ektemannen (NOU 2001:1).

1964: Ordningen om at kvinner måtte søke om å få beholde eget slektsnavn opphører. Kvinner som ønsket å beholde eget slektsnavn trengte nå bare å gi melding om dette før vielsen. Dersom det ikke ble gjort, fikk de automatisk mannens navn.

1979: Ny lovendring som påla begge parter å velge hvilket navn de ville ha etter at ekteskapet var inngått, felles slektsnavn eller beholde slektsnavnet en allerede hadde.

2003: Ny navnelov. Mulighet for å bruke begge etternavn kombinert med bindestrek som nytt etternavn. Også samboere gis adgang til å ta hverandres etternavn. Kravet er at de enten har bodd sammen i minimum to år eller har felles barn.

Kilde: SSB

Om SSB-studien fra 2005

I 2003 gjennomførte Statistisk sentralbyrå (SSB) en landsrepresentativ undersøkelse om familie og samliv. Den rettet seg mot unge og yngre voksne, nærmere bestemt kvinner og menn i alderen 20-47 år (se boks om undersøkelsen).

Studien viste at 46 prosent av unge og yngre voksne kvinner med ekteskapserfaring hadde valgt å ta mannens slektsnavn som sitt nye etternavn, men at de dessuten hadde beholdt sitt pikenavn som mellomnavn. 34 prosent, hadde tatt mannens navn og kuttet ut sitt eget slektsnavn. 20 prosent hadde valgt å beholde sitt eget slektsnavn.

Langt færre menn hadde skiftet navn i forbindelse med at de giftet seg. 93 prosent av mennene endret ikke etternavn da de giftet seg. Det vil si at bare 7 prosent hadde gjort en endring. Av disse valgte 3 prosent å ta konas navn i tillegg, og like mange hadde valgt å bare ha konas slektsnavn som sitt etternavn.