Lydia Laska

(Anmeldelse i Metalopolis, oversatt fra slovensk av Tristitia)

Jeg pleier ikke skrive anmeldelser basert på promomateriale, men i dette tilfellet er disse fem avsnittene fra den offisielle websiden så nøyaktig at jeg må tenke hardt på hva jeg kan tilføye. Kanskje kan jeg begynne med det at Lydia Laska er beslektet med Gehenna og Dismal Euphony, selv om det ikke forteller annet enn at kvalitets black metal ikke behøver være en lukket stil, men bare et annet legitimt ytringsmiddel av kreative musikere? Eller at Euterpe, musikkens muse, hadde åpenbart samleie med guder et eller annet sted i Norge slik at det bobler på den nordiske musikkscenen og at det koker der fra undergrunn helt til mainstream?

Jeg er ikke interessert i om konseptet av bandet som er magisk kalt Lydia Laska, er bare et raffinert spill eller om dette "angrepet av den hvite bermen" er et autentisk utsagn som griper de harde dagene som man ikke kan beskrive annerledes enn med knirkende rock som øser av punk gateaggresjon, av black metal konspiratorisk raseri og litt av glam narkotisk ekshibitionisme.

Når Darkthrone koketterer med punk fra en side av aksel, er Lydia Laska en motpol som gikk enda lengre. I topp-låten "Black Metal Robot Club" blander seg det svart metall med David Bowie eller med hans mer sutrete etterfølger Placebo. Hissige riff sprenger unisont begeistret vokalen fra dypet av helvete nesten til himmelen slik at den straks faller ned igjen som et giftig skrik i akkompagnement av batteri.

Hos Arctic Monkeys er marketing hovedmotiv, "folkelige" kviser på ansiktene til disse guttene fra "suburbs", Lydia Laska tilbyr pisking, biting brystvorter, slag med sikkerhetsvakt på konserter eller kasting av kongler på et overrasket publikum - spørsmålet er om de finner kjøpere. Tittellåten er "tålelig" rock som er litt retro - en variant som strømmer hit fra Storbritannia i hundretall. Garantert suksess? Kanskje i tilfellet hvis Lydia Laska ikke hadde "forsikret" den med et videoklipp som ble forbudt av den norske TV-en med en gang.

De andre to låtene som finnes på debut mini CD - britpop melodisk "Rock..n.. Roll Goat" og "Spikes (In Your Eyes) - korresponderer med platens atmosfære og blander ekkoer av tid, når punk blandet seg med "kunstgenrer" ved hjelp av masse narkotika. Tider, når "glam" var bare narkoman David Bowie og når rock..n..roll var musikken av faens barn fra gata. Hvis Lydia Laska spiller skuespill for oss, treffer de tilskueren ubarmhjertig nøyaktig. Jeg er bare redd transmisjonen av denne opplevelsen på en langspill-plate, på hva som helst annet som disse norske narrene gir ut. Livet av bråkmaker fra gata er vanligvis alltid kort og jeg blir ikke overrasket, når denne hektiske debut CD-en var samtidig et epitaph.

"Faens blanding av honning og brodder, "White Trash Attack" virker som ei flaske med Macallan som noen knuser mot trynet ditt."