Klar for oljeboom ved porten til Russland

Et russisk fiskefartøy slepes sakte mot verkstedhallen til verftet Kimek i Kirkenes. Langs kaien ligger fiskebåter på rekke og rad. Noen trenger reparasjoner, andre skal levere fangsten, ofte kongekrabbe. Russerne velger å kjøpe tjenester her, i Finnmarks østligste by. Byråkratiet er mindre og leveringene mer forutsigbare enn i hjemlandet.

I tillegg er fjorden dyp og isfri. Først og fremst er det fiskeflåten som legger til kais, men drømmen om større fartøy – rigger og tankskip – er høyst levende i Kirkenes.

– Verkstedhallen vår, bygget i 1995, er faktisk dimensjonert for moduler til plattformer, sier Kimek-direktør Greger Mannsverk.

15 år har gått og ikke så mye som en plattform-legg har satt sin fot innenfor verkstedporten. Oljeindustrien har gjort sitt inntog lenger vest i Finnmark, men 40 år med grensestrid mellom Norge og Russland har gjort at oljeselskapene har vært nødt til å holde leteriggene sine langt unna det østlige Barentshavet.

Nå ligger imidlertid mye til rette for et oljeeventyr også her, for i vår ble naboene enige om hvor grensen skal gå.

Delelinje

Mannsverk hos Kimek håper politikere og oljeselskaper nå kan la Lofoten hvile og heller rette blikket mot nordøst. Det samme gjør Trond Dahlberg i Sydvaranger Eiendom, eid av rederen Felix Tschudi. I mange år har Tschudi forberedt seg på oljeboom. Riktignok er det funnet lite olje på norsk side av grensen, men russerne har gassfeltet Sjtokman.

– Kirkenes kommer til å spille en hovedrolle for logistikk og transport og vil bli et viktig supplement til den russiske aktiviteten, sier Tschudi.

Han begynte å investere i Kirkenes og senere i Russland allerede tidlig på 1990-tallet. Tschudi har også sørget for at gruvene i Kirkenes igjen er i drift. Investeringen sikret han tilgang på store havneområder.

– Kirkenes ligger like nært det russiske gassfeltet Sjtokman som Murmansk. Den kalde krigen har gjort at potensialet ikke har blitt utnyttet, men nå har vi muligheten, sier Trond Dahlberg, Tschudis mann i Kirkenes. Fra et utkikkspunkt over Bøkfjorden ser han ned på en båt fra Multiconsult. Forholdene på havbunnen i den dype fjorden undersøkes. Om få år håper han supplyskip, tankbåter og rigger vil finne veien inn i fjorden, til baseområdet kalt Slambanken. Utbyggingsplanene for en stor oljebase er klare.

Forberedt

Også hos Kimek er de forberedt.

– Vi har deltatt i byggingen av Gjøa-plattformen og riggene «Aker Barents» og «Aker Spitsbergen», og vi har pendlet til Melkøya. Nå er vi er klar for oppgaver i hjembyen, sier Rune Johansen.

Han er administrasjonssjef i Kimek Offshore. Selskapet ble etablert i 2000 med tanke nettopp på økt petroleumsaktivitet i Barentsregionen, men foreløpig pendler de ansatte til Aker Stord.

Cirka 70 av de 130 ansatte er russiske. I Kirkenes har de lang erfaring i å samarbeide med russerne, til og med mange gateskilt er på russisk. Her glemmer de aldri hvem som befridde dem fra tyskerne i 1944, og tror på et norsk-russisk oljesamarbeid.

– Vi vet hvordan russerne driver forretning, vi kjenner kulturen, sier Trond Haukanes, forretningsutvikler for Kimek Offshore. Visittkortet hans har russisk tekst.

– Jeg kan nok russisk til å komme meg inn i trøbbel, men ikke ut av trøbbel, spøker Haukanes.

På rådhuset tenker de også mye på Russland. Og på olje. Siden gruvene ble lagt ned i 1997, har omstillingspakken på 120 millioner kroner rustet kommunen til oljeaktivitet. Alle håper det skal dryppe på Sør-Varanger når russerne bygger ut gassfeltet Sjtokman.

– Med olje og gass i nabolaget, vil kommunen få flere kompetansearbeidsplasser og folketallet vil stige, sier ordfører Linda Beate Randal (Ap).

Rune Rafaelsen, leder i Barentssekretariatet, mener delelinjen er det viktigste utenrikspolitiske samarbeidet Norge har oppnådd.

– Norge har en enorm mulighet til å delta i den økonomiske veksten i øst. Vestlige selskaper vil ikke investere i Russland uten at grensen er avklart. Dersom avtalen raskt ratifiseres, tror jeg det blir fart i seismikkselskapene, sier han.

Sydvaranger Eiendom er det fart i allerede. Selskapet er i anbudsprosess om å bli hovedbase for Sjtokman. I framtiden kan basen også vil forsyne olje- eller gassfelt på norsk side av grensen, for det er lite forutsigbart å basere næringslivet utelukkende på en kommende russisk beslutning.

– Derfor er enigheten om grensen så viktig. Et avklart forhold til naboen åpner for et norsk oljeprosjekt øst i Barentshavet, sier ordfører Randal.

Lite data

Arvid Ahlquist, daglig leder i Fiskarlaget Nord, er ikke like optimistisk.

– Vi er engstelige for at økt aktivitet i grenseområdet kan gå ut over fiskeaktiviteten. Særlig er vi bekymret for loddefisket. Lodden har en kort livssyklus og er sårbar for påvirkning, som for eksempel seismikkskyting. Men vi skal selvsagt gå i dialog med både oljeselskaper og Oljedirektoratet når den tid kommer, sier han.

I Kirkenes håper de den tid kommer fort, og planlegger nå å ruste opp riksveien til Russland for 270 millioner kroner. God infrastruktur må til, for å få til et oljesamarbeid med naboen i øst. I Kirkenes er de ikke i tvil om at det finnes olje og gass øst i Barentshavet.

Faktum er at ingen har satt boret i det lenge omstridte havområdet. Barentshavet er langt mindre utforsket enn resten av norsk sokkel.

– Vi sparsomt med data fra det omstridte området. Men betingelsene for olje og gass er til stede, sier Sissel Eriksen, letesjef i Oljedirektoratet (OD).

Verken hun eller Helge Lund, konsernsjef i Statoil, tør spå hva som skjuler seg under havbunnen, på grensen til Russland.

– Men vi er ivrige på å bli kjent med området, sier Lund.

– Vi får ile med forstand. Først skal det hele til parlamentene, til storting og Duma, sa utenriksminister Jonas Gahr Støre like etter at avtalen med russerne var underskrevet.

Kirkenes-ordføreren håper et norsk selskap finner olje eller gass.

– Men det vil dryppe på oss uansett hvem som finner oljen, sier hun.

– Når russerne begynner å lete, kan ikke vi sitte på andre side av grensen og vente, sier havneutvikler Dahlberg fra utkikkspunktet over Bøkfjorden, der han fortsatt drømmer om leterigger og tankbåter.

Gassboom

I en Finnmark-by lenger vest, står ordfører Alf E. Jacobsen (Ap) og nyter sin utsikt, fra byfjellet Salen. Han kan, i motsetning til Dahlberg i Kirkenes, hvile øynene på en rød kuletanker som venter på gass fra Snøhvit. Panoramautsikt til LNG-fabrikken på Melkøya har han også, og fra toppen av byfjellet ser han nye skoler og barnehager, og Hammerfests stolthet; kulturhuset.

Det meste er finansiert av lån. Kommunen er på gjeldstoppen med om lag 2 milliarder i lån.

– Vi begynte å låne lenge før Snøhvit-gassen ble tatt i land. Skulle vi få folk til å bo her, måtte vi ruste opp, sier ordføreren.

En fattig fiskeby har blitt et moderne industrisentrum. Folketallet øker og befolkningen blir stadig yngre. Og det plager ikke ordføreren at gjelda er stor, for eiendomsskatten fra Melkøya er på 154 millioner kroner årlig.

Skatten vil renne inn like lenge som snøhvitgassen strømmer gjennom 140 kilometer med rør inn til Melkøya. Trolig helt fram til 2035.

Tid

Like mange år kan gå før Dahlberg i Kirkenes får se rigger og tankskip i Bøkefjorden. Over 20 år gikk det, fra Snøhvit-feltet utenfor Hammerfest ble påvist til gassen kom på land.

Foreløpig er det ingen som vet sikkert hva som skjuler seg under havbunnen lengt øst i Barentshavet, utenfor Kirkenes, porten til Russland.