Cecilie Skog er en av to norske kvinner som har vært på toppen av verdens høyeste fjell, Mount Everest.
- På Everest er det mulig å velge ei rute med lite klatring, mens K2 krever mye mer klatring. Vi får heller ikke hjelp av lokale bærere. Vi må gjøre alt selv, sier Cecilie Skog.
Får været via data
19.mai reiser Ålesund-jenta med samboer Rolf Bae og fire andre til Pakistan og Himalaya. Returdatoen på flybilletten er 19.august.
Uten oksygen og uten hjelp fra lokale bærere kan én av dem kan bli den første som planter det norske flagget på toppen av verdens nest høyeste fjell. De største utfordringene er høyden og været.
- Vi har bestilt værobservasjoner fra fire forskjellige meteorologer, som sender data til en profesjonell klatremeteorolog. Han sender oss prognosene som datafiler til vår base camp. Men det er først og fremst oss selv som må se an været på stedet, forteller Rolf Bae fra Sandnes.
Han og Trym Atle Sæland fra Stavanger har vært på mange av verdens høyeste fjell og med det erfaring fra ekstreme høyder, mens den tredje rogalendingen, Øystein Stangeland fra Sola, har mindre høydeerfaring. Foruten disse er Per Henry Knudsen fra Ålesund og Sigurd Fjelde fra Byrkjelo med i den første norske K2-ekspedisjonen.
- Høydesyke og snøskred har jeg respekt for, men jeg har ikke blitt høydesyk tidligere. Samtidig er det ørsmå marginer som gjør om man blir syk eller ei, forteller Øystein Stangeland, som har en personlig høyderekord på 6600 meter.
Må unngå dødssonen
Mennesket er ikke skapt for slike høyder. Ingen overlever i over 5500 meters høyde over lang tid. Base camp til den norske K2 ekspedisjonen vil ligge på 5200 meter. Trente idrettsutøvere blir fort slitne med normal kroppsaktivitet allerede fra 2800 meter. Det betyr at de ikke kan ligge på 7000 meter og vente på bedre vær.
Alt må planlegges med å nå toppen fra base camp innen fem seks dager - inklusiv nedturen. Opphold i dødssonen, som starter på 7500 meter, må unngås.
- Vi må hele tiden ha værmeldinger som gir oss rom for å komme ned igjen. Vinden kan være så sterk at klatrere har blitt blåst ned fra 8000 meters høyde, forteller Rolf Bae.
Han har klatreerfaring fra store deler av verden, og har som ekspedisjonsleder satt opp tre hovedpunkter for K2 ekspedisjonen.
1: Alle skal komme hjem med helsa i behold.
2. Komme hjem som bedre venner enn
da de dro.
3: Gjøre et godt forsøk på at minst én deltaker skal nå toppen.
- Den som er i best form skal hjelpes til å nå toppen. I dag vet ingen av oss hvem det kan bli, men aller helst vil vi prøve på at alle når toppen, sier Trym Atle Sæland. 29-åringen er den yngste i ekspedisjonen, men kanskje den beste klatreren. Hele 15 ganger har han klatret til topps på Kjerag.
Som et samboerforhold
Punkt 2 kan bli tøff å innfri. Uker i et telt på størrelse med et hundehus, i ekstrem høyde og vær, kan tære på humøret.
- Vi har jobbet mye med å sette sammen gruppen. Det blir som et samboerforhold, og vi må være i stand til å løse alle personlige relasjoner, forteller Cecilie Skog.
- I fjor var Rolf og jeg sammen i to måneder, og vi har pratet mye om dette. Ingen har lov å sitte inne med frustrasjoner eller irritere seg over andre uten å gi beskjed, fastslår Sæland.
800.000 kroner
Det var Sæland og Bae som for to år siden lan- serte ideen om å bli de første norske til å bestige K2. Men det er ikke det å komme i historiebøkene,
eller berømmelsen, som er drivkraften. 800.000 kroner er budsjettet for å nå toppen på verdens nest høyeste fjell. Det er det verdt synes de fire rogalendingene, som har fått sponsorhjelp av utstyrsleverandørene.
- Noen har frimerker som sin lidenskap, mens vi har klatring. Det er en enorm opplevelse å være i en så ekstrem natur. Klatringen har blitt en livsstil, sier Bae.
I sommer kan han bli den første norske som setter sine bein på toppen av K2. Kun 150 har vært der før.
oyvind.ellingsen@
aftenbladet.no
Kommentarer