3. oktober var det urpremiere på et stykke som oppholder seg i grenselandet mellom det hudløse, sårbare og det tykkhudede, ugjennomtrengelige i en spennende undersøkelse av kroppen i forhold til samfunnets krav om et perfekt ytre.

Her er det dansen, kroppen og de koreografiske detaljene som står i fokus, og det blir ikke sløst med spektakulære effekter. Danserne fungerer godt sammen og manøvrerer scenerommet med sikkerhet. Vi møter kropper som tidvis slår fra seg, kraftfullt, rått og energisk. Andre ganger suger de til seg oppmerksomheten i suggestive sekvenser der kroppene blir punkter i rommet og fokuset rettes mot små, men vesentlige detaljer. Og det er her tematikken som Molitrix og Birkedal har tatt utgangspunkt i blir tydelig - i en dynamisk pendling mellom tiltrekning og avvisning oppholder stykket seg ved det som avgrenser kroppen fra omgivelsene, jeget fra verden.

Lydbildet pendler fra intenst og rytmisk til vakkert og smertefullt. Fargeskalaen er dempet og scenerommet svart og enkelt. Desto større blir effekten når kronblader strøs i en bred stripe tvers over scenen mens en kropp i skulptural kostyme kommer inn fra venstre. Desto større blir spenningen når de to linjene krysser hverandre. Deretter følger noe som minner om en invertert nattklubbscene med hardt lys og metalliske rytmer. Posering og forførelse antydes som fjerne ekko av fameprogram og motemagasin mens kronbladene spres over scenegulvet og stykket når sitt høydepunkt både tematisk og koreografisk.

Birkedal henter gjerne sine tema fra samtiden og undersøker dem grundig med kroppen som redskap. «Skinless» har på mange måter blitt en tilstandsrapport av kjøtt og blod, breddfull av interessant, koreografisk materiale. Stykket rommer flere sekvenser og detaljer jeg gjerne skulle ha sett nærmere på, og hadde det vært utstyrt med rewind-knapp, så hadde jeg vel sittet der ennå.