Torsdag kveld møtes EUs 27 stats- og regjeringssjefer til en arbeidsmiddag i Brussel, hvor de skal avgjøre hvem som skal bekle Unionens to nye toppjobber.

Bildt, som er en sentral person i det sittende svenske EU-formannskapet, advarer de 27 mot å nøye seg med å utnevne en «minimalistisk løsning som vil kunne redusere vår mulighet til å ha en tydelig stemme i verden».

- Ny kraft

- Det ville, fra vårt utgangspunkt, innebære en historisk ubenyttet mulighet. Det er nå, når Lisboa-traktaten trer i kraft og vi ellers har lagt et godt grunnlag, som vi virkelig har muligheten til å sørge for at Europa trer fram med ny kraft på den globale scenen, skriver Bildt, som følger møtet fra Stockholm, i sin blogg.

Lisboa-traktaten, som kan tre i kraft fra 1. desember, etablerer en ny fast president for Det europeiske råd, og en ny, kraftig forsterket «utenriksminister», som også skal være visepresident i EU-kommisjonen.

Spekulasjonene har rast i månedsvis om aktuelle kandidater til de to toppjobbene, uten at noen enighet har utkrystallisert seg før det avgjørende møtet.

- Kan ta hele natten

- Det kan ta noen få timer, eller hele natten, er møteverten, den svenske statsministeren Fredrik Reinfeldt, sin vurdering før alle samles rundt bordet.

Ifølge en rekke medier og flere diplomatkilder har EUs to tyngste aktører, Tyskland og Frankrike, bestemt seg for at den belgiske statsministeren Herman Van Rompuy er den beste kandidaten til posten som ny EU-president.

Men Storbritannia holder fortsatt fram tidligere statsminister Tony Blair som et bedre valg. Et valg av Blair, med sin internasjonale status og kontakter på høyt nivå over hele verden, vil kunne være i tråd med hva Bildt mener er nødvendig for å gi EU en sterkt stemme.

Men Blair levnes få sjanser, ettersom han er kontroversiell for sin rolle i Irak-krigen, kommer fra et land som står utenfor mange av EUs kjernesamarbeid og fordi han heller ikke har støtte i sin egen europeiske sosialistfraksjon.

Ukontroversiell belgier

Van Rompuy er på sin side regnet som ukontroversiell, samlende og med en lav profil som ikke vil ta glansen fra EU-stormaktenes egne ledere. Hans innsats for å samle det politisk svært splittede Belgia det siste året er blitt lagt merke til, men han er mer eller mindre ukjent utenfor landets grenser.

For posten som utenriksminister virker løpet enda mer åpent, uten noen klare favoritter. Hvis sentrum-høyre-politikeren Van Rompuy blir EU-president, er det uansett sikkert at utenriksministeren må komme fra venstresiden i politikken.

Italia prøver å få valgt en av to tidligere statsministre, Massimo D’Alema eller Gíuliano Amato, mens Spania har spilt inn sin utenriksminister Miguel Ángel Moratinos. Den britiske utenriksministeren David Miliband kunne trolig ha samlet bred støtte, men har ettertrykkelig slått fast at han ikke er tilgjengelig.

Kvinneproblemer

Et ytterligere dilemma er kjønnsbalansen i EUs ledelse. Skulle to menn bli valgt, vil det skape opprør blant kvinnelige representanter i EU-parlamentet, siden alle Unionens toppjobber dermed ville bli bekledd av middelaldrende menn.

Problemet er fraværet av kvinnelige kandidater. Latvias tidligere president Vaira Vike-Freiberga har sagt hun gjerne blir ny EU-president, men trolig er ikke EUs vestlige land villige til å gi prestisjeposten til en 71-åring som samtidig kommer fra et av de ferskeste EU-landene.

Østerrikes tidligere utenriksminister Ursula Plassnik har vært nevnt som kandidat til utenriksministerposten, men kommer ikke fra venstresiden i politikken. Skulle derimot, mot formodning, Labour-politikeren Tony Blair bli EU-president, kan den erfarne østerrikske politikeren være et hett alternativ.