Tålmodighet er avgjørende, sier Vegard Finberg, oberstløytnant og talsmann ved Fellesoperativt hovedkvarter på Jåttå.

– Dette er tidkrevende prosesser. I Norge har vi brukt generasjoner på å utvikle et demokrati. I Afghanistan forventer opinionen hjemme at det skal skje på kort tid. Det er ikke løsbart, sier han.

Målet om et stabilt og fredelig Afghanistan virker ennå fjernt. Spørsmålet er om det nærmer seg ved hjelp av Norges og Natos innsats.

Mister grep

Sju år etter at USA og Nato styrtet Taliban-regimet i Afghanistan, strever rundt 50.000 Nato-soldater i ISAF-styrken med å hindre at de islamske fundamentalistene kommer til makten enda en gang. USAs nyvalgte president Barack Obama varsler enda tyngre militær satsing og vil trolig pøse på med 20.000 flere amerikanske soldater oppå de 34.000 som er i landet fra før. Norge, som har 550 soldater i nord og en gruppe spesialsoldater i Kabul, kan vente seg tilsvarende forespørsler om å bidra mer.

Utviklingen går sakte, men den går rett vei, mener Forsvaret: Krigsherrene blir gradvis presset ut i kulden av president Hamid Karzai og kommer dermed etter hvert til å miste sitt grep også om befolkningen. Det fins et noen eksempler på krigsherrer som har mistet sin formelle status de siste årene.

Sannhetens øyeblikk

Men den tunge tendensen er motsatt, hevder Sam Zarifi, leder for Asia- og Stillehavsregionen i Amnesty International i London.

– Det kommer til å bli åpenbart ved parlamentsvalget neste år: Mange av krigsherrene har hatt framstående posisjoner i regjeringsapparatet og parlamentet siden Talibans fall. Vi vil snart få se hva slags autoritet de fremdeles har, mener Zarifi.

Mange av disse krigsherrene, for anledningen samlet i den såkalte Nordalliansen, hjalp USA og Storbritannia å styrte Taliban-regimet. Ingen av dem er blitt stilt til ansvar for sine tidligere eller seinere misgjerninger, og mange av dem sitter altså fremdeles i sentrale politiske posisjoner.

Hjulpet tilbake

Begrunnelsen for å la dette skje, var at det var nødvendig for å skape orden og stabilitet etter Talibans fall. Men dette stemmer heller ikke, mener Amnestys mann.

– Faktum er at disse krigsherrene nærmest var uten makt i 2001 – de var slått av Taliban og sto på sidelinjen. Ved den ekstraordinære loya jirga-samlingen i juni 2002, var krigsherrene ganske svake. De ble brakt tilbake bare ved hjelp av CIAs kofferter fulle av kontanter og våpen. Folk var utrolig skuffet over dette. De hadde sett for seg helt andre politikere i spissen for de nye myndighetene, sier Sam Zarifi.

Naivt og kynisk

I dag, hevder han, er denne historien et av de beste argumentene for Talibans vervekampanjer: Dere bør ikke stole på denne regjeringen, som består av de samme folkene som har forårsaket de enorme lidelsene deres før. –.Og det har de rett i, sier Zarifi.

– Hvorfor gjorde USA det sånn?

– De satset naivt og kynisk på en billig regjering bygd på våpenmakt i stedet for å stole på at det afghanske folket selv kunne utvikle nye strukturer som hadde tillit. USA og europeerne burde ha gått inn med stor nok kraft til å skape de nødvendige strukturene i denne fasen. I stedet lot de krigsherrene gjøre jobben. Og de har destabilisert forholdene. De trenger riktig nok ikke slåss så mye som på 90-tallet, for den grunnleggende freden garanterer jo Nato for. Men vanlige folk lever i enorm usikkerhet og under forferdelig politisk undertrykking, sier Zarifi.

Hær og politi

At afghanerne selv ville ha et oppgjør med fortiden, tydet en større undersøkelse fra Den afghanske menneskerettskommisjonen i 2004 på: 94 prosent av de spurte, ville at de ansvarlige skulle stilles til ansvar for krigsforbrytelser. 75 prosent mente at en rettsprosess mot landets krigsforbrytere ville gjøre landet mer stabilt og trygt.

Men afghanere er ikke vant til en sterk sentralregjering – og krigsherrene satt i formelle posisjoner igjen. Så president Hamid Karzai stilte i utgangspunktet svakt når han forsøkte å fravriste de regionale krigsherrene makt. FN og Nato satser på å bygge opp en afghansk hær og et politikorps som har tillit i befolkningen – men det er ikke gjort over natten. Hæren skal opp i rundt 134.000 mann. Foreløpig teller den rundt 70.000. I Faryab-provinsen skal det i øyeblikket være flere norske enn afghanske soldater.

Kriminelle

Taliban er den offisielle fienden til norske soldater og Nato generelt. Men kilder i Forsvaret legger ikke skjul på at gamle krigsherrer – som de altså ikke har i oppgave å motarbeide – utgjør et kriminelt problem i området: De driver narkotikahandel og våpensmugling og setter opp veiposter der de krever folk for skatt.

Slike kriminelle kan ha stått bak veibomber og andre angrep som har vært rettet mot ISAF-soldater i nord, tror Forsvaret. Motivet kan ha vært at soldatene har operert så mye i et bestemt område at de har hemmet trafikken og vært «bad for business», blir det sagt.

Hvis ISAF skulle få i oppgave å bekjempe denne kriminaliteten, slik det har vært diskutert blant forsvarsministrene i Nato, vil de norske soldatene dermed skaffe seg flere fiender.

Afghanerne er helt avhengige av at Nato-styrken blir i landet – og at de begynner å konfrontere krigsherrene, mener Sam Zarifi i Amnesty International.

– Hvis Nato hadde trukket seg ut nå, ville Afghanistan gå i oppløsning, mener han.

– Vestens militære nærvær er altså helt avgjørende. Men de må endre tilnærming kraftig – og først og fremst hjelpe befolkningen. I dag bruker Nato halvparten av styrkene på å beskytte seg selv eller lokale krigsherrer, og den andre halvparten på å kjempe mot opprørere. Det er en oppskrift på hvordan det ikke må gjøres. Nato må begynne å snakke om fortidens forbrytelser og praktisere internasjonal rett.

– Hva ville norske styrker i Nord-Afghanistan kunne frykte hvis de begynte å trø krigsherrene i området på tærne?

– Det måtte jo ikke bare være norske styrker, det måtte være hele Nato. Og denne snuoperasjonen venter og håper jeg på, sier Sam Zarifi i Amnesty International.