Det er henholdsvis 47, 28 og 17 år siden de var av gårde. Men FN-tjenesten i Gaza og Libanon er et minne som FN-veteraner i Stavanger holder levende.

- Tjenesten i Libanon ga meg enormt mye, sier Kjell Brosten og fortsetter: - Vi bygde opp det eneste sykehuset på strekningen mellom Haifa i Israel og Saida i Libanon, og vi gjorde faktisk umåtelig mye godt som også ble satt pris på av lokalbefolkningen.

Elektrikeren var den gang 35 år. Han tok permisjon fra plattform-jobben og deltok i første kontingent av Normedcoy i Libanon i 1978.

Engasjement
Flere tidligere soldater engasjerer seg i FN-veteranenes landsforbund. Rogalands-avdelingen har 167 medlemmer, men henvender seg til de rundt 6000 tidligere FN- og Nato-soldatene i fylket.

- Vi hører lite fra de unge, de som er ute i dagens operasjoner. De er jo nærmest profesjonelle og lever sine liv i Rena og Stamsund og på Haakonsvern. Debrifingen er jo også blitt bedre. Dessuten trenger de nok noen år til å bearbeide ting selv før de ser behovet, mener Brosten.

Kameratstøtte-gruppa er en del av foreningen og et tilbud til veteraner som trenger noen å snakke med. På det landsdekkende «grønne» nummeret 800 48 500 kan folk ringe døgnet rundt, og innimellom er det rogalands-gruppa som svarer.

- Det er et lavterskel-tilbud, og vi kan bare gi råd og veilede videre. Vi er jevnlig i kontakt med åtte- ti personer. Men i fjor hadde vi minst tusen telefoner på landsplan, sier Tom Thoresen, Libanon-veteran og psykiatrisk sykepleier som var med på å starte kameratstøtte-gruppa i 1998.

- Jeg hadde inntrykk av at en del av veteranene slet, og at noe av det kunne ha med tjenesten å gjøre, sier han. - Når de ikke fikk hjelp, skyldtes det nok ikke manglende vilje, men manglende kunnskap. En vanlig lege fant det ikke naturlig å spørre om pasienten hadde vært i utenlandstjeneste med Forsvaret.

Mye har skjedd på denne fronten siden Thoresen og Brosten var av gårde. Heller ikke Stein Martin Lassesen, som kom hjem fra mineklareringstjeneste i Libanon i 1989, følte seg passet på psykisk.

- Da vi landet på Gardermoen var det ikke noe opplegg. Bare et «Føler du deg bra? Flott!». Og Tollskolen, som tok eksamen på oss.

Erstatningsordning
I dag er «posttraumatisk stress» en anerkjent diagnose. Forsvaret har sitt stressmestringsteam og har etablert en Nasjonal medisinsk-militær poliklinikk som skal hjelpe folk som sliter. Stortinget har etablert en ménerstatningsordning som det skal være lav terskel for å kvalifisere til. Dessuten har enkeltpersoner i det siste fått millionerstatninger for et ødelagt liv etter private søksmål.

- Alt dette er bra. Når folk har gjort en innsats for konge og fedreland, skal de i hvert fall ikke stille bakerst i køen til hjelp når de trenger det, mener veteranene.

Sterke minner
Flere av dem opplevde å bli truet med våpen i tjenesten. Brosten sier han ikke kan se på nyhetsinnslag om krig og fordervelse uten å bli hensatt til Libanon i 1978.

- Jeg hadde en Kalasjnikov 2 centimeter fra hodet, navnet mitt sto på kula. Men det er ikke sånn at jeg ligger våken om nettene, sier Brosten.

Ingen kommer uskadet fra en krig, mener Bente Finnestad, tidligere offiser og Libanon-veteran i Stavanger som ble intervjuet i Aftenbladet tidligere i år. I dag er hun engasjert i nettverket Siops, som vil være vaktbikkje for skadede i internasjonale operasjoner. Men Thoresen deler ikke hennes dystre konklusjon.

- Den store Libanon-undersøkelsen i 1993 viste at 5 til 10 prosent av soldatene hadde fått problemer i ettertid som fyller kriteriene for posttraumatisk stress. Det skulle bety rundt 300- 600 rogalendinger. Men det betyr også at 90- 95 prosent ikke har fått sånne problemer, sier Thoresen, som var i samme kontingent som Kjell Brosten i Libanon.

Åtte rogalendinger har mistet livet i FN-tjenesten. Den aller første, Annbjørn Ingolf Gjedrem fra Bjerkreim, var den første norske FN-soldaten overhodet som døde i slik tjeneste. Han ble stukket ned med kniv i et innbrudd i leiren i Gaza i 1957 og er årsaken til at minneparken for FN-veteraner ligger på Vikeså.