Sammen med ektemannen Masood Ahmed Janjua var også Faisal Faraz, en 25 år gammel ingeniør fra Lahore. Også han forsvant sporløst den dagen. De er ikke de eneste som har forsvunnet på denne måten i Pakistan. I løpet av de siste sju årene er tusenvis av folk forsvunnet.

Amnesty og andre menneskerettighetsorganisasjoner er meget bekymret for utviklinga.

– Jeg har snakket med løslatte personer som har fortalt at de har sett mannen min. Han skal befinne seg i et fangehull bare 300 meter fra der vi bor, forteller Amina Masood Janjua.

Akkurat nå befinner seg i Stavanger, der hun skal delta på et møte i regi av Internasjonalt hus. Deretter skal hun reise en måned rundt i Europa og USA for å fortelle om de forsvunne i Pakistan.

USA-inspirert

– Forsvinninger var nærmest et ukjent problem i Pakistan inntil 11. september 2001. Etter at USA oppfordret Pakistan til å intensivere jakten på terrorister i eget land, kom de første urovekkende opplysningene om forsvunne personer. Det sier John Peter Egenæs. Han er generalsekretær i Amnesty Norge. Amnesty International har i løpet av de siste tre årene laget to rapporter om forsvinningene i Pakistan.

Han har også tidligere fortalt at en del av de forsvunne fra Pakistan er funnet på den amerikanske Guantánamo-basen. Og de aller fleste pakistanerne der er ikke blitt arrestert i vanlig forstand – men regelrett kidnappet av politi og sikkerhetsstyrker. 60 prosent av alle internerte på Guantánamo er fra Pakistan.

– Problemet er at pakistanske myndigheter lover dusør tilsvarende flere årslønninger til dem som fanger eller angir «terrorister». Det kan friste folk over evne til å angi uskyldige folk. Vi er bekymret, mener Egenæs.

Amina Masood Janjua leter fortsatt etter ektemannen, som skulle ut på en helt vanlig forretningsreise den julidagen i 2005. Sammen med mora til den 25 år gamle ingeniøren Zainab Khatoon har hun nå stiftet menneskerettighetsorganisasjonen «Defence of Human Rights».

– Stadig flere pårørende til forsvunne personer tar kontakt med oss for å få hjelp til å finne sine kjære.

Til sammen representerer de nå over 560 forsvunne personer, forteller hun. Men hun tror antall forsvunne er langt høyere enn dette i Pakistan.

– Kanskje opp mot 4000.

Stengte dører

I begynnelsen gikk Amina Masood Janjua til myndighetene og ba om hjelp til å finne mannen sin. Hun ble møtt med taushet og stengte dører. Ingen ville vedkjenne seg at de visste noe om ektemannen eller noen andre av de forsvunne personene.

Likevel lyktes det henne og Defence of Human Rights å få fremmet flere saker for pakistansk høyesterett i perioden fram til 2007. På denne måten fikk de frigitt rundt 140 personer. Men da president Pervez Musharraf erklærte unntakstilstand i 2007, der han også avsatte en rekke høyesterettsdommer, ble det bråstopp i løslatelsene.

Forfulgt

– Jeg savner mannen min. Jeg gråter når jeg tenker på ham, men jeg må være sterk på grunn av barna mine. Nå må jeg være både mor og far for dem.

Amina Masood Janjua skulle snart få oppdage at det var farlig arbeid hun hadde begitt seg ut på.

– Det verste var at politiet hentet begge sønnene mine en dag vi demonstrerte mot forsvinningene. De ble banket til blods og ydmyket foran menneskemengden. De var ikke mer enn 15 og 16 år gamle. Selv har jeg fått utallige drapstrusler. Men jeg kommer til å fortsette kampen – så lenge jeg må, forteller hun.